Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Kjærligheter

Dette faller vi for hos hverandre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVA ER NØKKELEN til kjærlighet? Med jevne mellomrom forsøker aviser og ukeblad å finne ut hva vi faller for hos hverandre. Nylig skrev Dagbladet om en MMI-undersøkelse som viste at det viktigste for oss nordmenn er humor. Men også: Flink med økonomi. Intelligent. Utdannet. Slik forsøker vi å fryse fast et bilde av forelskelse og kjærlighet. Finnes det sann kunnskap om kjærlighet?

IDET VI FORSØKER å fange kjærligheten, glipper den, og idet vi forsøker å forstå, opphører den å eksistere, har sosiologen Wilhelm Aubert skrevet. I vår kultur er det en allmenn forståelse at forelskelse og kjærlighet er noe individuelt, noe man er rammet av, og som ikke kan forklares. «Vi er født med følelser. Ingen har lært deg å være forelsket» sier forsker Terje Bongard, med doktorgrad i atferdsøkologi. Men så enkelt er det kanskje ikke. Noe er lært, uten at vi merker det. Sosiologen Marit Haldar har forsøkt å utforske disse temaene i sin nye doktorgradsavhandling «Kjærlighetskunnskap», som også kunne hett «kjærligheter» fordi det ikke finnes bare en forestilling om kjærligheten.

HALDAR MENER KJÆRLIGHET også må læres. Det skal mye trening til for å beherske kjærlighetens språk. Gjennom måten barn forelsker seg; hodestups på avstand, ulykkelig i filmstjerner, eller hvordan de spør om sjans eller slår opp, øver de seg på det som seinere skal gjøre dem i stand til å elske i voksen alder. Men det virkelig vanskelige, sier Haldar, er å slette det lærte slik at det virker ekte. «Kjærlighet må for all del ikke virke lært. Hvis kjærligheten virker lært, er den ikke lenger autentisk. Men hva er autentisk?» spør Haldar.

FOR Å FÅ tak i våre forestillinger om kjærlighet, har Haldar bedt 12-åringer skrive en fortelling om seg selv i framtida. Fra disse 12-åringene, som ennå ikke har noen erfaring med parkjærlighet, fikk Haldar flest kjønnsstereotype fortellinger. Mange av jentene mener man bør ofre seg for kjærligheten. Til gjengjeld vil de ha den store gaven på bursdagen sin, gjerne en ring. For guttene dreier det seg oftere om å vinne den utkårede, og når det er gjort ender familien som statister i et actionfylt liv. Haldar mener klisjeene og stereotypiene også forteller noe viktig. Fortellingene kan bety at samfunnet endres seinere enn vi tror.

SPØRSMÅLET ER SÅ om disse barnas forestillinger om den voksne kjærligheten blir bestemmende for deres videre liv. Eller jeg vil snu det: Hvilke fortellinger og identifikasjonsmodeller tilbyr vi egentlig våre barn? Vi som sier i undersøkelser at humor, økonomi, intelligens og utdanning er viktig for hvem vi forelsker oss i. Alt dette vi føler så sterkt her og nå. Og som oppstår i spenningsfeltet mellom det individuelle og det kulturelle. Er det rester av kjærlighetskunnskap vi en gang har lært, før vi slettet den igjen?