Kjeften

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– IKKE gå bort til ham.

– Men… Kan jeg ikke bare be ham skru ned…?

– Nei! Du skjønner ikke. Da får jeg en knyttneve i nesa.

Vi tøffer gjennom Sverige, på vei hjem til gamlelandet. Slitne. Klar for togsøvn. Men den gang ei. Kupeen har for lengst blitt omskapt til en gangsterrap-klubb, og den ansvarlige DJ-en, med pistoltatovering på armen og gullkjeder rundt halsen – som seg hør og bør – ligger over toseteren, pimper rusbrus og utfordrer pc-høyttalerne sine. Vi andre stirrer hardt ut av våre respektive vinduer, setter blikket på svenske enger, kuer og høyballer. Ingen sier noe, vi bare stirrer og stirrer. Gangster-DJ-en forlater oss heldigvis i Helsingborg, og vi puster ut, himler med øynene til hverandre, ler oppgitt. Lite aner vi om hva som venter oss.

Neste tog: En familie på to voksne og fem barn har tatt kontroll over vogna. I fire lange timer, bare avbrutt av sukkerpåfyll, holder ungene det gående. Springer på vaklende barneføtter, presser opp de automatiske skyvedørene, hyler som bare unger kan hyle (høyt, skingrende), kommenterer medpassasjerene; «Mamma, mannen er STYGG!» Mens vi stirrer ut av vinduet. Tenker vårt. Sier ingenting.

Endelig hjemme. Søvn. Men hva f…? Over hodene våre har naboen cowboyfest så veggene vibrerer. Vi tar på sov-i-ro og gjemmer oss under dyna. Håper det går over. Ringer ikke politiet, de kommer jo ikke uansett, har vi lest i avisa.

Hvor går egentlig grensa for friheten? Vi, som har blitt lært opp til å sitte stille og ikke være til bry, hva gjør vi når det blir for intimt? Og hvorfor er vi så redde for å si ifra?

Tankene går til filmen Smoke og rollefiguren til William Hurt, en røyksugen forfatter, som, etter å ha blitt banket opp av en gjeng bøller, velger å se sånn på det: «Dette blir et kapittel i boka, så det går greit.»

For kanskje er det forskjellen mellom oss som gjør at vi prater? Eller skriver? Kanskje trenger vi bøllene for å ha noe å irritere oss over, noe å snakke om, noe å fortelle videre?

En deprimerende tanke.