Kjekt å ha

Venstre lever farlig nær sperregrensa, men går til valg på å flytte Jens Stoltenberg ut av statsministerens kontor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VENSTRE-LEDER Lars Sponheim så velgerne rett i øynene gjennom TV2s kamera på tirsdag og forkynte at den som vil være sikker på å få et skifte av regjering, må stemme Venstre, fordi partiet er en avgjørende forutsetning både for sentrumsalternativet og Høyre-alternativet. Jeg synes det er vanskelig å bedømme virkningen av en slik utilslørt oppfordring om taktisk stemmegivning fra en partileder til velgerne. Det signaliserer jo verken styrke eller tro på egen politikk, men likner mer på en bønn om hjelp eller nåde.

Samtidig er det et glimt fra hverdagen i Venstres lange, usikre liv etter døden på Røros i 1972. Det var splittelsen i folket i spørsmålet om norsk medlemskap i EU som den gangen kvernet partiet i stykker mellom møllesteinene «Ja» og «Nei». Da de stridende fløyer søkte sammen igjen etter et par valgfiaskoer på egen hånd, var det for seint. Dette triste kapitlet får sin absurde epilog i årets valgkamp i striden om eiendomsretten til Det Liberale Folkepartiet, der vrakgods fra Fremskrittspartiets grunnstøtinger i 1994 og i vinter slåss om arven etter Helge Seip.

DE STORE sakene i norsk politikk går rett gjennom Venstre, riktignok uten å lage store bølger, siden partiet i dag er så lite, men med like stort potensial for splittelse i den engasjerte flokken som er igjen. Det er en lang tradisjon i partiet å holde seg med minst to konkurrerende maktsentra. I den nære partihistorien var det dragkampen mellom Helge Seip og Gunnar Garbo. I dag er det konkurrentene Lars Sponheim og Odd Einar Dørum.

Dørum førte partiet ut av Stortinget etter valget i 1985, og gikk av som partileder året etter. Men Arne Fjørtoft som ble lansert som partiets grønne frelser, klarte ikke å føre partiet tilbake på Tinget ved valget i 1989. I stedet ble det Odd Einar Dørum som kom tilbake som partileder i 1992, som brakte parlamentarismens urparti i Norge tilbake på Stortinget ved valget i 1993 i samarbeid med Lars Sponheim. Men i god Venstre-tradisjon kuppet Sponheim ledervalget i partiet i 1996, og følte selv at han alene løftet partiet over sperregrensa og inn i sentrumsregjeringen ved valget i 1997.

SENTRUMSREGJERINGEN fikk Dørum sin søte hevn. Det var han som ble en suksess først som samferdselsminister og deretter på uriasposten som justisminister, mens Sponheim buldret og romlet som næringsminister, uten å få utrettet noe særlig. Foran helgas landsmøte i Royal Garden er Sponheims mareritt at han etter valget blir sittende alene igjen som tingmann fra Venstre. Skjønt, som en journalistkollega tørt bemerket forleden, er det vel et enda større mareritt for partilederen om den enslige tingmannen fra Venstre skulle bli Odd Einar Dørum.

Med 37 prosent av velgerne sittende på gjerdet, og en fast plassering like under sperregrensa på fire prosent, burde det være mulig for partiet å slite seg over dette betydningsfulle hinderet. Sponheims flaggsak i valgkampen skal være å bidra aktivt til at Jens Stoltenberg får avløsning på den ene eller andre måten. Dernest vil landsmøtet vedta at Venstre skal erstatte alle statlige støtteordninger med en borgerlønn. I første omgang vil partiet prøve denne ukjente ordningen på studenter. Venstre vil ha flat skatt, og en kraftig økning av bunnfradraget, som i motsetning til Høyres skatteforslag vil gi en betydelig skattelettelse til dem som har lavest inntekt. Småbarnsforeldre i tidsklemma vil Venstre gi en ekstra ferieuke. Miljøsvin skal straffes med grønne skatter og avgifter, mens landets økonomi og velferdsstatens bæreevne skal sikres ved økt arbeidsinnvandring.

DET ER IKKE lett å se at dette knippet med god vilje skal føre til en uventet strøm av nye velgere til partiet slik at det beveger seg ut av nedrykningsstriden. Men antakelig vil disse programvedtakene holde på et tilstrekkelig antall av de velgerne som synes at Venstre er et parti som det er kjekt å ha.