Miraklenes tid er forbi

Statsminister

Bondevik-regjeringens innføring av kontantstøtte og økt minstepensjon er nærmest blitt beskrevet som undere. Men nå synes miraklenes tid å være forbi.

Bortsett fra de nevnte, til kjedsommelighet gjentatte, sakene har det vært langt mellom triumfene for sentrumsregjeringen.

Kollegiet holdt på å klore øynene ut på hverandre i striden om ny Oslo-bisp. Deretter var de hjelpeløse tilskuere til lønnsfesten som satte solidaritetsalternativet over styr. Og mens Restad mumlet og rumlet, tok markedet over og presset renta opp. Siste uka var en eneste sammenhengende ydmykelse. Regjeringen led nederlag hver eneste dag.

Men så satte Bondevik foten ned og stilte kabinettspørsmål for å markere at tålegrensen var nådd. Med det håper han å stoppe en undergravende debatt gjennom hele sommeren og høsten om at regjeringen driver viljeløst for vær og vind.

Kanskje klarte han akkurat det. I så fall var det riktig av ham å vise muskler, selv om kabinettspørsmål aldri er uttrykk for styrke. Ett er sikkert: Våren var fæl, men høsten blir verre for Kjells engler. Kjell Magne Bondevik er fortsatt regjeringens sterkeste kort. Han har beholdt roen og oversikten og mestrer statsministerrollen både hjemme og ute. Foreløpig demper han åpenbare motsetninger i regjeringen og viser rutinert følsomhet overfor Stortinget. Har tross knefall og oppryddinger, regjeringsslitasje og løftebrudd beholdt både humøret og en forbløffende popularitet i folket. Men han har altfor lenge undervurdert behovet for nedkjøling av økonomien. Det får han svi for til høsten.