Kjempen gråter

«Som guttunge ble jeg fortalt at jeg ikke skulle vise følelser. En tåpelig oppfatning, mener jeg. Hvorfor skal ikke en mann ha rett til å gråte?»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERLIN (Dagbladet): SITATET over tilhører Helmut Kohl, uttalt da han tok avskjed med Bundeswehr etter valgnederlaget høsten 1998. Seremonien fant sted i Speyererdomen, en 1000 år gammel katedral som Kohl regner som sin huskirke. Her skal han onsdag ta farvel med Hannelore, sin livsledsager i 53 år som han traff på en dansefest. Han 18 år gammel og artianer, hun bare 15.

- Det er en lykke for en kvinne å treffe en slik mann, sterk som fjellet, sa nyforelskede Hannelore.

Siden han fikk budskapet om at Hannelore i ensomhet hadde tatt sitt eget liv med en blanding smerte- og sovetabletter i villaen i Ludwigshafen natt til torsdag, har Kohl låst seg inne. Han har også valgt ensomheten i Marbacherstrasse. Han slipper ingen inn. Naboer og venner leverer sine blomsterbuketter til politifolkene som sperrer av gata. Et bilde tatt av Kohl ute på trappa viser en sammensunket kjempe. Ansiktet er forvridd av smerte.

KJEMPEN som var tyskernes kansler i 16 år og leder for det kristeligdemokratiske partiet (CDU) enda lenger, politikeren som syntes uovervinnelig, han gråter.

Oppførte han seg på samme måte mot sin kone som mot sine politiske motstandere? Spørsmålet er ikke mitt. Det er stilt av både tyske og utenlandske journalister. Partifeller skal ha reagert på måten han behandlet kona på, skriver aviser.

- Den som har Helmut, har ham lenge, sa Hannelore i et intervju.

Paret ble latterliggjort i starten. Han for sin plumpe stil. «Landsbyidioten» ble han kalt. Hannelore fordi hun angivelig var en dum blondine med sprayfrisert hår og kritthvitt smil. Deres svar var å kapsle seg inn.

HELMUT KOHL er en av de mest fascinerende skikkelser i europeisk etterkrigshistorie. Han er en blanding av storhet og smålighet.

De fleste husker det historiske bildet av Kohl og den franske presidenten Frangois Mitterrand hand i hand i Verdun 21. september 1984, i minnet om det største slaget i den første verdenskrigen. Bildet er blitt et symbol på fransk-tysk forsoning og europeisk samling.

Ett møte med Kohl er spikret i min erindring, fra en førjulskveld i 1989 i ruinene av Frauenkirche i Dresden. Han hadde hatt sitt første møte med den østtyske statsministeren Hans Modrow. Hundretusener ventet på ham. Talekoret stemte i: «Deutschland einig Vaterland.» I dette øyeblikket forsto Kohl, har han selv fortalt, at en gjenforening av de to tyske stater virkelig var mulig etter 44 års atskillelse. Han grep øyeblikket. Hans politiske instinkt er makeløst.

JEG HAR SETT en annen Kohl, i Halle noen måneder seinere. Der mistet han selvbeherskelsen og gikk løs på unge demonstranter som kastet egg mot ham.

Hans karriere er brulagt med politiske lik. Han har intrigert, manipulert, uskadeliggjort enhver som kunne true ham - som Kurt Biedenkopf, Heiner Geisler og Wolfgang Schäuble. Øyentjeneriet var typisk for regimet Kohl.

Stormen rundt Kohl har stått etter at han gikk av som kansler. Titalls millioner kroner hadde flytt rundt på svarte konti i hans regjeringstid, gaver fra det franske oljeselskapet ELF og fra andre mektige med motiver. Saken ble først henlagt. Kohl betalte en millionbot for å slippe straffeforfølgelse for korrupsjon. Nå blir etterforskningen gjenopptatt.

Mens beskyldningene har sett ut til å prelle av på Kohl, tok Hannelore dem tungt. Ifølge venner av paret bidro de til å drive henne inn i depresjonen.

Her i villaen i Ludwigshafen har den politiske dinosauren Helmut Kohl skapt verdenshistorie. Hit tok han Mikhail Gorbatsjov og andre gjester. I sorgen står han der ensom i døråpningen, like liten som alle oss andre.