Kjempen vakler

Nasjonalmuseet er feilorganisert, skriver Hege Duckert.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«En del av Nasjonalmuseet» står det på den grønne hangaren som sperrer bilene ute fra Tullinløkka i Oslo. Inni er det tomt. Løse tuber stikker ut av bygningen, og minner om at den en gang hang sammen med et oppblåsbart telt som rommet utstillingen Kyss frosken. Men frosken er borte, og ingen prins er kommet i dens sted. Bare skallet står igjen som et sørgelig, visuelt symbol på at det nye, flotte museumsbygget fortsatt bare er en luftspeiling. Imens rives Nasjonalmuseet i filler av indre splid.

I uka som er gått har det vært interne oppvaskmøter mellom fagstab, direktør og styreleder, mens ulike aktører på kunstfeltet har gått sammen om å skrive brev til kulturministeren, der de nærmest trygler Trond Giske om å redde en nasjonal institusjon i krise.

Men det er ikke stort Giske kan gjøre. Til tross for at hele museumskonstruksjonen er utformet av departementet, er museet en stiftelse, med en uavhengig valgkomité som ansetter styremedlemmer. Statsråden kan true med bevilgningskutt, men har ikke myndighet til å avsette verken styreleder eller direktør.

Myten vil ha det til at Nasjonalmuseet ble opprettet fordi en embetsmann i kulturdepartementet fikk en åpenbaring i Washington D.C. På paradegata the Mall ligger verdens største museumskompleks, The Smithsonian Institution, med ni ulike nasjonale kunstmuseer skulder ved skulder. Departementets utsendte skal ha blitt inspirert til å forene så ulike institusjoner som Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Arkitekturmuseet og Museet for samtidskunst under én ledelse. Konstruksjonen sprang altså ikke ut av et behov for faglig samarbeid fra museenes egne folk. Å forene de ulike fagmiljøene har da heller ikke gått mer smertefritt enn at helsetilstanden hos de fire varierer fra skrubbsår til brukket rygg.

Den nye institusjonens første direktør, svenske Sune Nordgren, sa ved tiltredelsen i 2003 at det var viktig for ham at de fire museene skulle bevare sine fagmiljøer og fungere som selvstendige enheter innenfor fellesskapet. Likevel oppløste Nordgren og styreleder Christian Bjelland disse fagmiljøene allerede første året. Det var en dramatisk beslutning som kom overraskende på fagsjefene og som fortsatt preger det daglige arbeidet i institusjonen. Avstanden fra den kunstfaglige staben til beslutningstakerne på toppen er blitt stor. I dag sitter store deler av museets ansatte i kontorlokaler i Kristian Augusts gate, der stemningen er så trykket at du kan høre motet falle. Beliggenheten er sentral dersom det hadde kommet et nybygg på Tullinløkka. Men det er et drøyt stykke unna Bankplassen, der det nye Arkitekturmuseet kommer og der Museet for samtidskunst fortsatt holder hus.

Så langt har sammenslåingen vært dårligst for nettopp Samtidsmuseet. De utidsmessige gamle banklokalene skulle etter planen ha vært fraflyttet for lengst, men hittil er det bare publikum som har forlatt bygningen. Kontrakten mellom museet og brukerne er brutt: Utstillinger er avlyst, framtidsplanene høyst usikre. Nordgren så museumsbygningene nærmest bare som adresser. Han begrep ikke at publikum ble forvirret over å finne en arkitekturutstilling i filialen i St. Olavs gate, tidligere kalt Kunstindustrimuseet.

På grunn av den turbulente historien, er det mange som nå bruker Allis Hellelands omstridte lederstil som et påskudd til å gjøre om hele museumskonstruksjonen. De vil at Helleland skal gå, at Bjelland skal gå, og at Nasjonalmuseet skal oppløses. Det vil neppe skje. Utviklingen på museumsfeltet er motsatt: For ti år siden hadde vi 300 museumsenheter i Norge, i dag har vi hundre, og færre skal det bli. Det forhatte ordet «synergieffekt» gir faktisk mening når små enheter får felles økonomistyring og administrasjon. Men målet er jo å frigjøre mennesker og midler til kunstnerisk formidling og forskning.

Problemet ved Nasjonalmuseet er at kreftene bare er frigjort til forvirring og krangling. De ansatte nekter nå å snakke med direktøren. Faglig sterke kunstmiljøer holder seg gjerne med andre autoriteter enn den som har adm.dir.-skiltet på kontordøra. Men det er ingen unnskyldning for en overkjørende lederstil. Der Sune Nordgren møtte motbør utenfra, særlig fra kunstlivets konservative museumsvoktere, har Helleland fått opprør innenfra. Mange føler at hun helst så hele staben skiftet ut. Men man trenger ikke være eneveldig monark for å skjønne at man ikke løser problemet ved å bytte folket. Stiftelsen og styret må nå på banen. Og fra kulturdepartementets side må det tydeliggjøres hvor lenge vi skal vente på at «nær framtid» skal komme. Arkitektkonkurransen må utlyses umiddelbart, hvis det skal stå noe annet enn en tom, grønn hangar på Tullinløkka i 2014.