Kjemper for farsarven

Den bitre striden mellom demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi og militærjuntaen i Burma har vært langvarig som en familiefeide.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR SNART 19 MÅNEDER siden sto Aung San Suu Kyi rakrygget i veikanten ved ei bru like utenfor Rangoon. I flere dager sto bilen hennes like ved, innesperret av militære kjøretøyer som hindret videre ferdsel. Den viljesterke kvinnen forhandlet ikke med de militære. Hun hevdet hun hadde rett til å besøke sine politiske støttespillere, og nektet å følge oppfordringen fra militærjuntaen om å vende tilbake til huset sitt frivillig. Siden da har hun sittet i husarrest fram til hun i går ble løslatt. Denne gangen satte generalene ikke betingelser for løslatelsen slik de har gjort flere ganger tidligere, noe som har ført til at Suu Kyi har tilbrakt storparten av de siste tolv åra i husarrest.

HUN HAR IKKE TVUNGET militærregjeringen i kne, men hun har tvunget generalene til retrett. Og akkurat nå er hun blitt en del av generalenes sjarmoffensiv overfor Vesten. Erkjennelsen av at landets dype økonomiske krise bare kan løses gjennom tilgang til internasjonale investeringer og handel har fått generalene til å gi etter. Og nøkkelen til å myke opp Vesten, få hevet sanksjonene og få fjernet pariastemplet går gjennom Suu Kyi.

Da Aung San Suu Kyi i 1988 forlot mann og barn for å pleie sin slagrammede mor i Burma, hadde hun flere år tidligere advart dem om at hun en dag kanskje måtte vende tilbake til sitt hjemland. Suu Kyi var bare to år gammel da faren ble drept i 1947, men hun har alltid følt at hun kunne bli nødt til å løfte arven etter ham.

I 1960, da Suu Kyi var 15 år gammel, ble hennes mor, Daw Khin Kyi, utnevnt til Burmas ambassadør i India, og Suu Kyi fulgte sin mor til Delhi. Der levde hun en beskyttet tilværelse som diplomatbarn. Hun utviklet imidlertid en stor vennekrets i den indiske eliten, som bl.a. inkluderte Indira Gandhis sønner Rajiv og Sanjay.

FIRE ÅR SEINERE dro hun til Oxford for å studere filosofi, politikk og økonomi. Da hun i 1988 dro alene til Rangoon, kom hun til et Burma hvor studenter, arbeidere, munker og andre marsjerte i gatene og forlangte demokratiske reformer. «Jeg kunne ikke, som min fars datter, forholde meg likegyldig til det som skjedde,» sa hun i august 1988.

Hun fikk raskt en ledende rolle. Inspirert av ikkevoldsfilosofien til Martin Luther King og Mahatma Gandhi reiste hun rundt om i landet og arrangerte møter og demonstrasjoner, med et klart budskap om en fredelig overgang til demokrati og frie valg. I september 1988 hadde generalene fått nok av protestene. Juntaens organ med det Orwellske navn «Statens råd for gjenoppretting av lov og orden», SLORC, knuste protestene i et blodbad hvor flere tusen ble drept.

I 1990 BLE DET likevel holdt valg hvor alle politiske partier i landet fikk lov til å delta. Aung San Suu Kyi satt da som leder av National League for Democracy (NLD), som fikk 80 prosent av stemmene. SLORC nektet å godkjenne valget, og satte alle pro-demokrati-lederne, inkludert Suu Kyi, i husarrest.

På tross av restriksjonene fortsatte Suu Kyi det politiske arbeidet, og i 1991 fikk hun Nobels fredspris for sin kamp for demokratiet.

FNs spesialutsending Razali Ismail har vært sentral i forhandlingene om å få Suu Kyi løslatt. Han har i private samtaler karakterisert Suu Kyi slik:

«Aung San Suu Kyi er ingen ordinær person. Hun er uten tvil den mest imponerende person jeg noen gang har møtt. Juntaen i Burma skylder resten av verden at hun får en mulighet til å realisere sitt potensial - for jeg er sikker på at ikke bare Burma, men hele Asia vil nyte godt av hennes politiske lederskap.»

MANGE FRYKTER imidlertid at Suu Kyis idealisme, og sterke vilje, kan være snublesteiner i forhandlingene som nå må komme. «Hun er for rettskaffen. For å forhandle med juntaen må du være slem og listig,» sier en observatør. En av hennes tidligere medarbeidere sier det slik: - Hun vil kunne forandre det burmesiske samfunn, men det vil ikke skje ved at hun, som Moses, løfter staven og får havet til å dele seg.