Kjempet for tsunamiofrene

Lise Bang Ericsson (42) og Christoph Wernersen (38) mistet begge nære familiemedlemmer i tsunamien. Likevel hadde de mot og krefter til å stå oppreist, kjempe og gi av seg selv til andre i samme situasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KHAO LAK (Dagbladet): Lise og Christoph hadde aldri møtt hverandre før jula i fjor. Nå har de samarbeidet i ett år i Nasjonal støttegruppe for ofre og pårørende etter flodbølgekatastrofen. Christoph har siden januar vært styreleder, med base i Oslo. Lise har siden mars ledet pårørendesenteret på Kata Beach i Phuket.

Flodbølgene rev bort det kjæreste Lise og Anders Bang Ericsson hadde. Sønnen Ragnar (2 år og 8 måneder) forsvant fra dem da bølgene slo innover Khao Lak. Lise og Anders lette og lette i månedsvis, de tente lys og håpte.

Christoph mistet broren Ketil, svigerinnen Ann-Kristin og deres barn Daniel (9) og Sophie (6). Christoph og broren Espen reiste til Thailand etter et døgn for å lete. De trålte tempelplasser og oppsamlingssteder for døde i Khao Lak.

Manglet alt

I den fortvilte situasjonen de var, så både Lise, Christoph og andre pårørende at de manglet et praktisk og økonomisk apparat for å stå best mulig rustet i letingen etter sine kjære.

Christoph var den aller første som sa det høyt. Men de fikk ikke kravene sine innfridd, og på et møte med den norske ambassaden 1. januar sprakk det for Christoph. Etter dette dannet Christoph, Lise og flere andre grunnpilarene til støttegruppa. Christoph dro hjem for å formalisere den. Han fikk hjelp fra Røde Kors og fikk gjennomslag hos helsemyndighetene. Lise og Anders ble igjen i Phuket for å få pårørendesenteret opp å gå, i samarbeid med Sjømannskirken. De fortsatte trykket mot myndighetene fra Oslo og fra Phuket. Da daværende statsminister Kjell Magne Bondevik besøkte Khao Lak i februar, var det Lise som overbeviste ham om at Norge måtte sende norske politifolk for å lete etter de savnede.

I mai fikk Christoph beskjeden om at den siste av de fire savnede i hans familie var identifisert omkommet. 11. juli fikk Lise og Anders beskjed om at Ragnar var identifisert omkommet. Ei uke seinere ble den siste norske av de 84 savnede identifisert.

Lever med savnet

 TILBAKE:  Lise Bang Ericsson og Christoph Wernersen er tilbake på stranda i Khao Lak der tsunamien krevde livene til deres kjære 2. juledag i fjor. Lise mistet sønnen Ragnar på to år og åtte måneder. Christoph mistet broren Ketil, svigerinnen Ann-Kristin og deres to barn Daniel (9) og Sophie (6). Foto: Robert S. Eik
TILBAKE: Lise Bang Ericsson og Christoph Wernersen er tilbake på stranda i Khao Lak der tsunamien krevde livene til deres kjære 2. juledag i fjor. Lise mistet sønnen Ragnar på to år og åtte måneder. Christoph mistet broren Ketil, svigerinnen Ann-Kristin og deres to barn Daniel (9) og Sophie (6). Foto: Robert S. Eik Vis mer

Samtidig som Lise og Christoph har kjempet de pårørendes sak for å få effektivisert letingen etter savnede, har de levd med sitt eget savn og sorg. Likevel har de stått oppreist og gitt av seg selv til andre i samme situasjon.

-  Vi hadde ikke noe valg da vi satt i det møtet 1. januar. Fordi ting ikke fungerte, ble fokuset tatt bort fra sorgen og savnet. Møtet var saklig nok, men vi kom ikke gjennom. Vi måtte gjøre noe, sier Christoph.

-  Det var så mange akutte ting som manglet. For meg var det aldri noe spørsmål. Du tenker ikke selv at du har gjort noe for andre. Men det er jo hyggelig at folk er takknemlige. Det opplevde vi særlig i begravelsen

til Ragnar, at folk kom bort og takket oss, forteller Lise.

-  Ikke vår skyld

Behovet for støttegruppa og pårørendesenteret har tydelig vært der. Mange har reist alene til Thailand og pårørendesenteret. Lise har tatt dem med rundt på de stedene der deres kjære forsvant i bølgen, eller der de selv kjempet for livet. Norske myndigheter har i samarbeid med Støttegruppa arrangert to minneturer til Thailand for pårørende. Gruppa har på egen hånd arrangert en tur for dem som overlevde, men ikke mistet noen.

-  Mennesker som overlevde, kom ned med søvnproblemer og dårlig konsentrasjonsevne. Det er folk som sprang med dødsangst, som så lik, som våknet opp på Gardermoen i bikini. Det å komme ned igjen, har hatt en stor terapeutisk effekt på dem, sier de.

-  Vi tror Norge har tjent veldig mye helsemessig på turene. Når de pårørende har kommet tilbake til Khao Lak og Phi Phi, har mange innsett at det ikke var deres skyld at deres kjære er borte. Det har betydd veldig mye for Anders og meg å vise familien vår Khao Lak og la dem forstå at det ikke er vår skyld at Ragnar er død. Å forklare at det ikke gikk an å holde han, sier Lise.

-  Har vært så redd

-  Moren min var her i oktober. Hun ville først ikke reise hit, men nå er hun veldig glad for at hun har vært her, forteller Christoph.

Hjemme i Oslo har han hatt jevnlige møter med helsemyndighetene og Nye Kripos. I tillegg har han, i likhet med Lise, fungert som omsorgsperson for andre i samme situasjon som han selv. Han har vært leder og snakket foran store forsamlinger. Til tider har det vært vanskelig.

-  Jeg har nok virket veldig selvsikker og trygg utad, men fy faen så redd jeg har vært noen ganger, sier han. I høst ble Christoph syk. Han led av posttraumatisk stress. Men så reiste han tilbake til Thailand i oktober, på turen for pårørende.

-  Jeg ble et nytt menneske. Plutselig rettet jeg ryggen. Det var noe med å komme ned hit igjen, sier han.

Minnefond

Nå sitter Lise og Christoph på Viking Restaurant i Khao Lak, ikke langt fra havet som snudde livene deres på hodet.

-  Det er godt å komme hit igjen. Det var jo her Ragnar ble borte, sier Lise stille.Hun og Anders har vært i Khao Lak med jevne mellomrom det knappe året de har bodd her. I tillegg til jobben på pårørendesenteret har de opprettet minnefondet Ragnars Care Foundation. Pengene som kommer inn til fondet, skal brukes til barn i nød. Lise og Anders har allerede fordelt penger fra fondet til foreldreløse barn i Khao Lak.

-  I framtida skal barn i nød i andre land også få hjelp av Ragnars fond, forteller Lise.

Vil ha kontakt

Støttegruppa lever videre. Christoph er valgt til styreleder fram til august. Etter det vil tida vise om stillingen fortsetter eller om gruppa må drives på frivillig basis. Gruppa har i dag 840 medlemmer.

-  Vi vil veldig gjerne ha kontakt med folk vi ennå ikke har nådd fram til, sier Christoph.Om pårørendesenteret på Kata fortsetter, er noe mer uvisst. Lise reiser tilbake til Norge i januar. Både Lise og Christoph understreker at de ikke har vært alene om jobben de har gjort.

-  Det er mange som har æren, mange frivillige som har trådt til. Vi hadde ikke greid det alene, sier de. Lise nevner særlig Knut Erik Pedersen, som plutselig sto foran henne i januar, med en bunke SIM-kort i hånda og tilbud om å hjelpe. Han var blant dem som startet opp pårørendesenteret.

Unikt samarbeid

I Phuket har Lise hatt ukentlige møter med det norske konsulatet, Nye Kripos og Sjømannskirken. Når hun tenker tilbake på året som har gått, er det én ting som står klart for henne:

-  I begynnelsen følte vi oss som ofre - ingen så at vi var en ressurs. Men etter hvert fikk vi til et unikt samarbeid, ulikt noe annet land. Og norske myndigheter tok Reinås-rapporten til etterretning. Nøkkelordet er samarbeid fra første stund. Å stå fortvilt og melde sønnen sin savnet flere ganger - uten mulighet til å ringe hjem og uten tekniske hjelpemidler, det må andre mennesker få slippe, sier Lise.