RETTSBOK FOR OSLO NAMSRETT
År 2001 den 16. februar ble rett satt i Oslo namsrett.
Sak nr.: 01-270 D
Dommer: Dommerflm. Marte Voie Danielsen
Protokollfører: Dommeren
Saksøker nr. 1: Foreningen Våre Rovdyr
Saksøker nr. 2: Norges Naturvernforbund
Saksøker nr. 3: WWF Norge
Prosessfullmektig for saksøkerne: Advokat Nils Ihlen Ramm
Saksøkt: Staten v. Miljøverndepartementet
Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v.advokat Frode Elgesem
Hjelpeintervenienter: Utmarkskommunenes Sammenslutning
Rendalen kommune
Stor-Elvdal kommune
Alvdal kommune
Prosessfullmektig for hjelpeintervenientene: Advokat Caroline Lund
Saken gjelder: Begjæring om midlertidig forføyning
Tilstede: Dommeren
Det ble avsagt slik
k j e n n e l s e :
Advokat Nils Ihlem Ramm har på vegne av Foreningen Våre Rovdyr, Naturvernforbundet og WWF Norge ved begjæring av 8. februar 2001 krevet at iverksettelse av Direktoratet for naturforvaltnings vedtak om fellingstillatelse på ulv utsettes inntil gyldigheten av vedtaket er rettskraftig avgjort.
Retten fant ikke grunnlag for å ta begjæringen til følge uten muntlige forhandlinger, og det ble innkalt til rettsmøte. Rettsmøte ble avholdt tirsdag 13. og onsdag 14. februar 2001. Det vises for øvrig til rettsboken.
Kort om sakens faktum:
Direktoratet for naturforvaltning (heretter omtalt som DN) sendte den 19. oktober 2000 ut et forhåndsvarsel om vedtak om felling av familiegruppe/familiegrupper av ulv i Østerdalen i Hedmark fylke. Blant dem som stod som adressat for varselet var saksøkerne, Rendalen, Stor-Elvdal og Alvdal kommune og Naturvårdsverket i Sverige. Miljøverndepartementet fikk videre kopi av varselet.
Den 5. februar 2001 fattet DN følgende vedtak:
"1. Direktoratet for naturforvaltning iverksetter av eget tiltak, og med hjemmel i viltloven § 12 og forvaltningsforskriften § 3 jf. § 2, felling av inntil 9 ulv innenfor leveområdene til den familiegruppe som kalles Atndalsflokken og det mulige paret i Imsdalen. Felling av alle individene i Atndalsflokken har førsteprioritet.
Den praktiske gjennomføringen av fellingsforsøket administreres av Statens naturoppsyn v/ jaktleder Leonhard Mikalsen / Esben Bø. Fellingsforsøket gjennomføres i henhold til vilkår gitt i dette brev, herunder bruk av de metoder, tidsramme og øvrige vilkår som er nødvendig for å kunne forhindre skade på en effektiv og rasjonell måte.
2. Rendalen kommune tildeles inntil 8 åtte millioner kroner til forebyggende tiltak mot rovviltskader i kommunen for beitesesongen 2001, der tiltak for å hindre at Koppangsflokken volder skade skal ha førsteprioritet. Midlene skal disponeres slik at tiltakene gir størst mulig skadereduserende effekt, og slik at det legges vekt på å skille sau og ulv."
Saksøkerne påklaget vedtaket og ba om at klagene ble gitt oppsettende virkning. DN fant ikke grunnlag for å gi klagen oppsettende virkning. DN oversendte dermed den 6. februar 2001 saken til Miljøverndepartementet for endelig avgjørelse. Miljøverndepartementet besluttet den 7. februar 2001 at begjæringen om utsatt iverksettelse av DNs vedtak av 5. februar 2001 ikke skulle tas til følge.
Saksøkerne har i det vesentlige anført:
Direktoratets vedtak er ugyldig fordi det er gitt i strid med viltloven § 12, sammenholdt med forvaltningsforskriften, konvensjonen vedrørende vern av ville, europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder (Bernkonvensjonen) og avtale inngått med svenske naturforvaltningsmyndigheter angående forvaltning av ulv i Skandinavia (forvaltningsavtalen). I tillegg er vedtaket ugyldig som følge av saksbehandlingsfeil og feil i det faktiske grunnlaget for vedtaket.
Fellingstillatelsen er gitt i strid med vilkåret i forvaltningsforskriftens § 2 første ledd, jf. Bern-konvensjonen artikkel 9, om at fellingen ikke må være skadelig for bestandens overlevelse i Norge.
Direktoratet la selv i forhåndsvarselet til grunn den definisjon av familiegruppe som er i samsvar med forvaltningsavtalen. En familiegruppe er i avtalen definert som to voksne individer som er sammen med valper. I varselet er det satt som forutsetning for uttak av familiegrupper at det påvises ti eller flere familiegrupper i henhold til denne definisjonen.
I vedtaket har direktoratet benyttet en definisjon hvor det ikke lenger er et vilkår at alfaparet er intakt.
Det er uholdbart at direktoratet som grunnlag for fellingstillatelsen legger denne nye definisjonen til grunn, og som innebærer fellingstillatelse på et svekket biologisk grunnlag.
Fellingstillatelse for ni ulver representerer uttak av én av fem familiegrupper (definert i henhold til forvaltningsavtalen) som er sikkert verifisert, og den eneste rent norske familiegruppen med inntakt alfapar. Uttaket utgjør videre 14 % av det totalt antall ulver som er verifisert innenfor eksisterende flokker.
Norges forpliktelse etter Bernkonvensjonen til kun å tillate felling for å avverge alvorlig skade er ikke oppfyllt. Direktoratet har ikke redegjort konkret for omfanget av inntrådte skader eller for skadepotensialet for kommende sesong.
Under enhver omstendighet bygger på vedtaket på mangelfull vurdering/begrunnelse i forhold til kravet om at fellingen ikke skal være skadelig for bestandens overlevelse.
Det er i vedtaket ikke redegjort for hva den anser som en levedyktig bestand eller foretatt noen vurdering av om ulvebestanden pr. i dag er levedyktig. Direktoratet har ikke konkret drøftet om vedtaket vil være til skade for bestandens overlevelse eller henvist til noe faglig materiale. Direktoratet har videre heller ikke konkret nevnt eller drøftet betydningen av vurderingene til den svenske forskergruppen.
Fellingstillatelsen er gitt i strid med vilkåret i forvaltningsforskriftens § 2 annet ledd, jf. Bern-konvensjonen artikkel 9, om at fellingstillatelse bare kan gis dersom det ikke er mulig å oppnå en tilfredsstillende løsning ved å benytte forebyggende tiltak.
Forskriften må tolkes i lys av Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen. På bakgrunnen av ulvens stilling som direkte truet dyreart, og at adgangen til å gi fellingstillatelse representerer et snevert unntak fra hovedregelen om vern, må regelverket tolkes slik at spørsmålet om det er mulig å oppnå en tilfredsstillende løsning på annen måte enn gjennom felling, må vurderes konkret i forhold til de individer/det område det er aktuelt å gi fellingstillatelse for.
Direktoratet har ikke foretatt en slik konkret vurdering. Direktoratet har i vedtaket generelt opplyst at tidligere tiltak har redusert ulveskadene på sau til et minimum, men at det uten fortsatt omfattende og ressurskrevende tiltak i dette området er et stort potensiale for fremtidige skader på husdyr.
De forebyggende tiltak representerer imidlertid en tilfredsstillende løsning selv om det det forutsetter omfattende og ressurskrevende tiltak.
Under enhver omstendighet er vedtaket også på dette punkt mangelfullt vurdert/begrunnet. Direktoratet har ikke konkret vurdert og redegjort for hva som er mulig å oppnå gjennom forebyggende tiltak eller hva som menes med "omfattende og ressurskrevende tiltak."
Direktoratets helhetsvurdering etter forvaltningsforskriften § 3 annet ledd er ufullstendig. Det er ikke gitt en redegjørelse for områdets betydning som beitemark eller gitt noen redegjørelse for rovdyrskadenes omfang og utvikling innenfor beiteområdet i beitesesongen år 2000.
Det følger av forskriftens § 3 tredje ledd punkt 1 at felling skal være rettet mot mest mulig bestemte individer. Det er i strid med forskriften når felling innebærer kollektiv avskytning av en hel ulveflokk uten noen vurdering av om de enkelte individer representerer et skadepotensiale.
Under en hver omstendighet foreligger det en ufullstendig vurdering/begrunnelse for hvorfor det er nødvendig i lys av formålet om å forhindre skade å felle hele Atndalsflokken.
Vedtaket er videre i steid med forvaltningsavtalen av 7. september 1998 mellom Norge og Sverige om forvaltning av den skandinaviske ulvebestanden.
Den definisjonen av familiegruppe som direktoratet har lagt til grunn i sitt vedtak, er i strid med definisjonen i avtalen.
I henhold til forvaltningsavtalen har man kun nådd et forvaltningsnivå som tilsier felling kun i forhold til enkeltindivider som gjør alvorlig og gjentatt skade på husdyr og tamrein.
I forhåndsvarselet forutsatte direktoratet at fellingstillatelse skulle være i samsvar med forvaltningsavtalen. Når denne forutsetning svikter, må det i seg selv medføre ugyldighet.
Hovedkravet om at DNs vedtak er ugyldig, må derfor ansess sannsynliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-1.
Saksøkerne har videre sannsynliggjort sikringssgrunn, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-2. En midlertidig forføyning er nødvendig for at saksøkerne skal kunne få en reell overprøving av vedtaket. Jakten er påbegynt, og skaden er irreversibel dersom jakten lykkes.
Subsidiært kreves midlertidig forføyning i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 annet ledd. Vedtakets kontroversialitet, både nasjonalt og internasjonalt, samt at det berører Norges internasjonale forpliktelser og fremtidige levedyktighet til en truet dyreart, tilsier at saksøkerne må få en reell sjanse til å påklage vedtaket.
Det bestrides at hjelpeintervenientene har rettslig interesse i en sak om midlertidig forføyning, hvor retten kun skal avgjøre om iverksettelse skal utsettes inntil rettskraftig avgjørelse av hovedkravet foreligger.
Det ble nedlagt slik
påstand:
- Iverksettelse av Direktoratet for naturforvaltnings vedtak av 05.02.2001, punkt 1 om felling av ni ulv, utsettes til Miljøverndepartementets klagebehandling er avsluttet, og videre til spørsmålet om gyldigheten av et eventuelt klagevedtak som gir fellingstillatelse er rettskraftig avgjort.
- Foreningen Våre Rovdyr, Norges Naturvernforbund og WWF Norge tilkjennes sakens omkostninger, med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter forkynnelsen av kjennelsen.
Saksøkte har i det vesentlige anført:
Saksøkerne har ikke sannsynliggjort noe krav, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-1.
De rettslige og faktiske forhold er vesentlig endret siden 1999. Viltloven § 12 er endret, ulvebestanden er i rask vekst og Bernkonvensjonens egne organer har behandlet forholdet til norsk ulveforvaltning.
Forvaltningsavtalen mellom Norge og Sverige har ingen rettslig betydning, selv om det er et viktig instrument i ulveforvaltningen.
Fellingstillatelsen er ikke gitt i strid med vilkåret om at felling ikke må være skadelig for bestandens overlevelse.
Med "bestand" må her forstås bestanden i Sør-Skandinavia. Bernkonvensjonen behandler selv stammen under ett, og det har videre av norske myndigheter eller lovgiver aldri vært forutsatt at det skal være en egen ulvestamme i Norge eller at Norge har forpliktet seg til dette etter Bernkonvesjonen.
Et uttak på ni dyr er ikke skadelig for bestandens overlevelse. Definisjonen av familiegruppe er ikke avgjørende. DN er ikke rettslig bundet til å bruke en bestemt definisjon. Definisjonen har under en hver omstendighet kun betydning for måten å sannsynliggjøre familiegrupper på. Det avgjørende er at det er sannsynliggjort at forvaltningsnivået på 8-10 familiegrupper er nådd, og at det vil være en positiv tilvekst i bestanden selv om man tar hensyn til et uttak på ni dyr. Det er faglig forsvarlig sett i lys av gjennomsnittlig årlig vekst i bestanden og påvist yngling å foreta den aktuelle felling.
Vedtaket er på dette punkt godt og tilstrekkelig begrunnet. Det foreligger således ingen saksbehandlingsfeil.
DN har vurdert om andre tilfredstillende løsninger kan anvendes, jf. forskriften § 2 annet ledd. Vilkåret må sees i sammenheng med det lovfestede prinsipp om differensiert forvaltning. Prinsippet er forutsatt av lovgiver å ikke være i strid med Bernkonvensjonen. Bernkonvensjonens organer har videre vært informert om norsk ulveforvaltning, herunder prinsippet om kjernesoner for ulv. Det er et forvaltningsrettslig mål at ressursene til ulveforvaltning skal kanaliseres til områder som ligger innenfor kjerneområdene. Retten må uansett være varsom med å sette til side den faglige vurdering som direktoratet her har foretatt.
DN har i vedtaket tilstrekkelig drøftet og vurdert lovens vilkår om "andre tilfredsstillende løsninger." Det foreligger således ingen saksbehandlingsfeil.
Tilsvarende fremkommer det av vedtaket at DN har foretatt en helhetsvurdering i samsvar med forskriften § 3 annet ledd.
Fellingsvedtaket er tilstrekkelig individualisert. Bernkonvensjonen stiller ikke krav om individualisering og viltloven begrenser ikke adgangen til å ta ut en familiegruppe som helhet.
For det tilfellet at retten kommer til at vedtaket er ugyldig som følge av at felling er til skade for bestandens overlevelse, bestrides ikke at det foreligger sikringsgrunn.
For øvrig bestrides at saksøker har sannsynliggjort sikringsgrunn. Det bør under enhver omstendighet ikke gis midlertidig forføyning idet det ikke foreligger tilstrekkelig interesseovervekt til fordel for saksøkerne, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-2 annet ledd.
Tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 kan ikke komme til anvendelse idet forutsetningen for å kunne anvende bestemmelsen er at retten har funnet at det ikke er til skade for bestandens overlevelse å foreta den aktuelle felling.
Det ble nedlagt slik
påstand:
- Begjæringen forkastes.
- Staten v. Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.
Hjelpeintervenientene har i det vesenlige anført:
Hjelpeintervenientene slutter seg i det vesentlige til anførslene til de saksøkte. I forbindelse med gjengivelse av partenes anførsler, finner retten det tilstrekkelig å henvise til saksøktes anførsler, jf. tvml. § 164.
DNs skjønnsutøvelse er basert på en korrekt lovforståelse og forsvarlig skjønnsutøvelse. Vedtaker er heller ikke mangefullt begrunnet eller basert på feil i det faktiske grunnlaget.
Under enhver omstendighet har saksøkerne ikke sannsynliggjort sikringsgrunn idet det ikke foreligger tilstrekkelig interesseovervekt for utsatt iverksettelse, jf. tvfbl. § 15-2 annet ledd.
Saksøkerne har krevet utsatt iverksettelse inntil spørsmålet om vedtakets gyldighet er rettskraftig avgjort. Det kan ikke forventes at en rettskraftig avgjørelse vil foreligge før om to til tre år. Legger man til grunn den dokumentasjon som foreligger med hensyn til ulvebestandens utvikling de siste fem år, er det åpenbart at de berørte kommuner og lokalsamfunn vil bli påført betydelige og uakseptable ulemper og kostnader.
Det ble nedlagt slik
påstand:
- Begjæringen om utsatt iverksettelse av Direktoratet for naturforvaltnings vedtak av 05.02.01. tas ikke til følge.
- Hjelpeintervenientene tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens rente.
Retten bemerker:
Retten legger til grunn at saksøkerne har rettslig interesse i å fremme en begjæring om midlertidig forføyning for å få utsatt iverksettelsen av et fellingsvedtak. Dette er for øvrig ikke bestridt fra staten eller hjelpeintervenientenes side.
Retten legger videre til grunn at Utmarkskommunenes Sammenslutning (heretter omtalt som USS), Rendalen, Stor-Elvdal og Alvdal kommune alle har rettslig interesse i saken, jf. tvistemålsloven (tvml.) § 75. Dette må gjelde selv om saken for namsretten kun gjelder spørsmålet om utsatt iverksettelse av vedtaket, og slik at det ikke vil foreligge noen endelig avgjørelse av vedtakets gyldiget.
Det må imidlertid legges vekt på at de tre kommunene alle ligger innenfor eller i nærheten av reviret til Atndalsflokken og Imsdalsparet, og at de vil bli direkte berørt av en eventuell utsettelse av jakten. Tilsvarende må det legges vekt på at USS representerer også andre kommuner som vil bli berørt dersom begjæringen tas til følge. Endelig må det legges vekt på at forhold i kommunene bl.a. vil være et moment ved den interesseavveining som skal foretas etter tvangsfullbyrdelsesloven (tvfbl.) § 15-2.
Til dette kommer at saksøkerne opprinnelig hadde lagt ned påstand om at iverksettelsen av hele DNs vedtak skulle utsettes. Dette ble senere under rettsmøtet endret slik at påstanden kun omfattet selve fellingstillatelsen. I forhold til den opprinnelige påstanden ville det imidlertid medføre et direkte inngrep overfor Rendalen kommune, idet dette innebar en utsettelse av tildeling av 8 millioner kroner til forebyggende tiltak. Selv om ikke Rendalen oppfyller vilkårne i tvml. § 79, har dette uansett betydning for spørsmålet om rettslig interesse i forhold til tvml. § 75.
Det foreligger etter dette derfor den nødvendige rettslige interesse for kommune i å få avklart om saksøkerne har sannsynliggjort et hovedkrav og en sikringsgrunn i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven.
Retten tillater etter dette at USS, Rendalen, Stor-Elvdal og Alvdal kommune opptrer til støtte for Staten.
For at en begjæring om midlertidig forføyning skal kunne tas til følge, må saksøkerne sannsynliggjøre så vel forføyningskrav som sikringsgrunn, jf. tvfbl. § 15-6, jf. §§ 15-1 og 15-2.
Retten vil først ta stilling til om saksøkerne har sannsynliggjort et hovedkrav, jf. tvfbl. § 15-6, jf. § 15-1.
Saksøkerne har prinsipalt anført at DNs vedtak av 5. februar 2001 er ugyldig fordi det er gitt i strid med viltloven § 12, sammenholdt med forskrift av 30. juni 2000 nr. 656 om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe (forvaltningsforskriften), konvensjonen av 19. september 1979 vedrørende vern av ville, europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder (Bernkonvensjonen) og avtale av 7. september 1998 med svenske naturforvaltningsmyndigheter angående forvaltning av ulv i Skandinavia (forvaltningsavtalen).
I dom av 20. desember 1999 slo Oslo byrett fast at Miljøverndepartementets vedtak om stadfestelse av DNs vedtakt av 25. januar 1999 om fellingstillatelse av Atndalsparet var ugyldig. Rettens begrunnelse var at fellingsvedtaket var i strid med viltloven § 12 og forvaltningsforskriften § 3.
Det er imidlertid sentralt for den videre drøftelse å innledningsvis fremheve at viltloven § 12 og tilhørende forskrift ble endret etter dette, nærmere bestemt den 30. juni 2000. I tidligere lov med forskrift var det et krav om at det måtte konstateres faktisk og vesentlig skade og at det kunne påregnes at skadene ville fortsette selv med visse forebyggende tiltak før fellingstillatelse ble gitt. I den nye § 12 med tilhørende forskrift har man tatt ut uttrykkene "gjør skade av vesentlig betydning" og "volder skade". I den nye bestemmelsen er forvaltningen gitt fullmakt til å iverksette felling for å forhindre skade på bufe eller tamrein. I den nye § 12 i viltloven har man i tillegg lovhjemlet prinsippet om differensiert forvaltning og innført kravet om "bestandens overlevelse" som et grunnvilkår for felling av ulv. Dette er igjen videreført i forskriften §§ 1-4.
Norge og Sverige ble den 7. september 1998 enige om et kortfattet prinsippdokument om forvaltningsstrategier for den felles skandinaviske ulvebestanden. Det fremkommer imidlertid av prinsippdokumentet selv at dokumentet ikke er rettslig bindende og at begge land må fatte sine forvaltningsvedtak i medhold av eget nasjonalt lovverk og de internasjonale avtaler landet er bundet av.
Retten legger således til grunn for sin videre behandling at dokumentet er en sentral del av den norske forvaltningsstrategi, men at avtalen ikke er rettslig bindende og således ikke innebærer noen folkerettslig forpliktelse for Norge.
Retten legger til grunn at det er et grunnvilkår etter den nye viltlov § 12 med forskrift for å kunne gi fellingstillatelse på ulv at dette ikke vil være "skadelig for bestandens overlevelse" og at det "ikke er noen annen tilfredsstillende løsning", jf. viltloven § 12 og forskriften § 2. Endelig følger det av forskriftens § 3 annet ledd at avgjørelsen skal bygges på en helhetsvurdering av skadenes betydning i forhold til behovet for vern av rovviltet, sett i henhold til prinsippet om differensiert forvaltning.
Uttrykket "bestandens overlevelse" er hentet fra Bernkonvensjonen art. 9. Ved vurderingen av hvilket uttak som er "skadelig for bestandens overlevelse", må det både tas stilling til hvilken bestand i rettslig forstand som skal være gjenstand for eventuell felling , samt vurdere den definerte bestandens faktiske tilstand.
Det er ikke tvilsomt at domstolene kan prøve den generelle lovtolkningen, det vil her si om det beror på feil lovtolkning når DN i sitt vedtak har vurdert vilkåret kun i relasjon til den sør-Skandinaviske stammen i sin helhet, og ikke til bestanden i Norge isolert.
I Bernkonvensjonen art. I fremkommer det at det er konvensjonens målsetting "å verne vill flora og fauna og deres naturlige leveområder, særlig de arter og leveområder hvis vern krever samarbeid mellom flere stater [rettens egen utheving], og å fremme slikt samarbeid." I art. II har Norge forpliktet seg til å treffe nødvendig tiltak for å "opprettholde bestanden", men uten at bestrandsbegrepet der er nærmere presisert. Tilsvarende er det i art. 9 også brukt uttrykket "bestands overlevelse" med uten at begrepet er søkt definert nærmere.
Bernkonvensjones eget organ behandler selv den svensk-norske ulvebestanden under ett. Retten viser her til Recommendation No. 82 fra the Standing Committe, hvorfra det hitsettes følgende avsnitt:
"Wolt in the south of Fennoscandia
Norway and Sweden
- continue their present policy aimend at the maintenance in the south of the peninsula, of a viable population of wolf shared between the two state [rettens egen understrekning], while at the same time minimising conflicts with sheep farming and traditional reindeer herding."
Retten må ved bedømmelsen av om Norge har påtatt seg en folkerettslig forpliktelse, legge vesentlig vekt på Storting og regjeringens forutsetninger da man forpliktet seg. Retten viser her til Rt. 2000 s. 996 og Rt. 1997 s. 580.
Norges regjering og Stortinget har forutsatt at begrepet bestandens overlevelse i den norske lov og forskrift samsvarer med Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen og lovgiver har ikke forstått Bernkonvensjonen dithen at Norge forpliktet seg til å ha en egen ulvestamme. Retten viser her til St. melding nr. 35 (1996-97) s. 14 og Stortingets senere behandling av rovdyrmeldingen i Innst. S nr. 301 (1996-1997) s. 9.
Retten legger etter dette til grunn at Norge i henhold til Bernkonvensjonen er forpliktet til å ivareta den del av den felles ulvebestand som er i Norge, og slik at Norge for eksempel ikke kan overlate dette forvalteransvaret til Sverige. Retten legger videre til grunn at Norge i henhold til Bernkonvensjonen ikke er forpliktet til å opprettholde en egen levedyktig ulvebestand i Norge.
Retten legger etter dette til grunn at DN ikke har lagt feil lovforståelse til grunn når den har vurdert mulige tiltak i forhold til den norsk-svenske ulvestammen.
Ved vurderingen av hvilket uttak som er "skadelig for bestandens overlevelse", må den definerte bestandens faktiske tilstand vurderes.
DN har vurdert tilstanden til den svensk-skandinaviske bestanden dithen at det ikke er skadelig for bestandens overlevelse å iverksette felling av 10 dyr.
Domstolene bør være tilbakeholdne med å fravike det faglige skjønn som ligger bak et fellingsvedtak. Det kan imidlertid ikke utelukkes at man i forhold til inngrep overfor en truet dyreart også må kunne prøve subsumsjonen ved anvendelse av unntaksregelen i viltloven § 12. Retten viser her til at vedtak etter bestemmelsen berører spørsmål i forhold til grunnlovsvernede verdier, jf. Grunnloven § 110 b.
Domstolenes prøvningsadgang kommer imidlertid her ikke på spissen idet retten ikke kan se at direktoratets faglige vurdering er uforsvarlig eller på annen måte vilkårlig:
Rettens utgangspunkt er at vurderingstemaet for DN i nærværende sak ikke er om ulvebestanden i dag er levedyktig, men om en felling på ni dyr vil være skadelig for bestandens overlevelse.
Undersøkelser med hensyn til hvor mange ulv som må til for å få en levedyktig bestand, kan ikke alene si noe om hvilket uttak som er forsvarlig i forhold til bestandens overlevelse. Imidlertid må man ved vurdering av begrepet "bestandens overlevelse" ta hensyn til at felling ikke skal hindre at man på sikt kan oppnå en levedyktig ulvebestand.
Den svenske rapporten fra Arbeidsgruppen for Rovdyrsutredningen av 31. mars 1999 har således hatt i oppdrag "att föra en diskussion om vad som kan utgöra livskraftiga [rettens egen understrekning] stammar av varg, björn, lo järv och kungsörn." Arbeidsgruppens konklusjoner har således ingen direkte verdi for vurderingen av hvilket uttak som er forsvarlig i forhold til bestandens overlevelse.
Det må videre legges vekt på at Stortinget selv har forutsatt at en demografisk overlevelsesevne må legges til grunn ved vurderingen av de norske delbestandene, jf. Innst. S nr. 301 (1996-97) s. 6.
Verken lov eller Bernkonvensjonen oppstiller et minstenivå for bestand for at felling skal kunne iverksettes. Imidlertid har det vært et forvaltningsmessig delmål å etablere minst 8-10 familiegrupper i Sør-skandinavia. Dette delmålet har bl.a. kommet til uttrykk ved Stortingets behandling av rovdyrmelding (Innst. S nr. 301 (1996-97)) og i forvaltningsavtalen mellom Norge og Sverige. Det er videre slik at DN i sitt forhåndsvarsel satte som betingelse for felling at dette forvaltningsmålet var nådd.
I forvaltningsavtalen er familiegruppe definert som "to voksne individer (hann+hunn) som er sammen med valper pr. 31.12." Det var også denne definisjon som lå til grunn for DNs forhåndsvarsel. I vedtaket har imidlertid DN lagt til grunn en definisjon av familiegruppe hvor det er tilstrekkelig med en revirmarkerende ulv, men oftest to revirmarkerende ulv av ulikt kjønn i selskap, i tillegg til valper.
DN er ikke rettslig bundet til å bruke en bestemt definisjon. Definisjonen er et hjelpemiddel for å beskrive bestandsutvikling og måloppnåelse. Den rettslige skranken er at fellingen ikke skal være skadelig for bestandens overlevelse.
DN har i vedtaket forklart sin endring av definisjon med at forskerne som leverer materialet til direktoratet selv har endret sin definisjon av familiegruppe. Dette har forskerne gjort fordi det er meget vanskelig å spore to revirmarkerende dyr i samme flokk. Petter Wabakken fra Høyskolen i Hedmark og Olof Liberg, koordinator for Skandulvprosjektet, har i sine vitneforklaringer understreket problemene med å verifisere to revirmarkerende alfadyr på sporsnø i hver familiegruppe.
DN har i henhold til den definisjon overvåkningsgruppen har benyttet,
