Kjetterne kommer

Plutselig er våre økonomer delt i sentrale spørsmål. Noen vil bruke mer oljepenger, noen er påholdne. Det går klare fronter mellom dem som mener det skal være politisk styring med pengepolitikken, og dem som vil gi sentralbanken en selvstendig stilling. Og selv utbytteskatten er det uenighet om. Vårt siste presteskap har fått sine kjettere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tilsynelatende er det Carl I. Hagen som har tvunget avvikerne ut i lyset med de politiske kravet om bruken av oljepenger. Hagen har dermed for alvor trådt ut av en tverrpolitisk enighet om de økonomiske virkemidlene som har rådet i vårt samfunn siden 1950-åra. Med en rekke høyprofilerte økonomer i ryggen har han fått en viss faglig tyngde til sine politiske vurderinger. Det kan endre det politiske landskap langt dypere enn Fremskrittspartiets innvandrings- og kriminalpolitikk.

  • Helt siden 1950- og 60-åra har sosialøkonomene hatt et sterkt grep om den økonomiske politikk som har vært ført av skiftende regjeringer her i landet. Og som fag har sosialøkonomien vært en blokk av enighet. Venstremannen Ole Myrvoll var ikke til å skille fra sosialdemokraten Erik Brofoss. Enten de satt i regjeringsposisjon eller som direktører i Statistisk sentralbyrå eller i Norges Bank, hadde sosialøkonomene en omforent forståelse av hva som var sunn økonomisk politikk. De hadde erstattet fagets skjønnsmessighet med matematiske modeller, og fagets sannheter var å likne med naturlover. «Målet med mitt arbeid er å avskaffe 3/4 av den politiske diskusjon,» mente fagets grunnlegger, Ragnar Frisch. Om de var politikkens utøvere eller utredere gjorde ingen forskjell. Knut Getz Wold kunne samtidig være ekspedisjonssjef i Handelsdepartementet og økonomisk kommentator i radio, og ingen ville finne på å stille spørsmål ved hans integritet.
  • Dette var sosialøkonomenes beste tid. De var Gerhardsen-regimets fremste teknokrater, med sitt eget språk og begrepsapparat og sine modeller. Og som teologien hadde sitt universitetsfakultet og jussen hadde sitt, hadde økonomene sosialøkonomisk forskningsinstitutt på Universitetet i Oslo. Der regjerte giganter, både Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo kronet sitt virke med Nobel-priser, den yngre Leif Johansen hadde kanskje fått den om han ikke hadde gått bort så altfor tidlig. Og på de økonomiske kommandohøyder f.eks. i Statistisk sentralbyrå og i Norges Bank satt fagets yppersteprester. Ingen talte dem imot med autoritet. Fra 1950-åra sluttet de borgerlige politikerne å hente råd fra de konservative attergløymene i faget.
  • Denne monolitten av et fag fikk enorm betydning for norsk politikk. Utover i 1960-åra samlet hele det ansvarlige politiske feltet seg om den samme økonomiske forståelse, selv om den i utgangspunktet hadde et arbeiderpartistempel. Berge Furre skriver i sin Norges-historie at den sosialdemokratiske orden nådde sitt høydepunkt under regjeringen Borten. Antakelig har dette ført til at forskjellene mellom de politiske partiene er blitt utvisket. Korte besøk i regjeringskontorene har gitt nødvendig voksenopplæring under fagets fremste utøvere når overbudene er blitt for iøynefallende.
  • Denne sosialøkonomiske ordenen har nok vært under press siden 1980-tallet da økonomer fra flere miljøer begynte å gjøre seg gjeldende, og den klassiske planøkonomien ble erstattet av varianter av nyliberale synsmåter. Men «budsjettbalansen» har fortsatt stått sterkt. Det har vært stor grad av enighet om både de grunnleggende prinsippene i samfunnsøkonomien og at sentralbanken skulle være under politisk styring. Som Brofoss formulerte det: «Vi må kvitte oss med myten om en uavhengig sentralbank. Spørsmålet om bankens makt er et spørsmål om hva Stortinget ønsker å delegere av makt. Det er derfra vi henter vår myndighet. Hvor skulle vi ellers ta den fra?»
  • Slik er det altså ikke lenger. Og problemet for oss borgere er naturligvis at vi ikke lett kan velge hvilke økonomer vi nå skal stole på. Vi overlater det til våre politikere, som også står i et vanskelig valg. Men det må bety at de vil bli ansvarliggjort i større grad enn tidligere. De kan ikke skyve vitenskapen foran seg. Når de får større rom for politisk skjønn, må de - også Carl I. Hagen - stå til regnskap. Ett er i hvert fall sikkert: All erfaring tilsier at vi ikke vil ha noe problem med å bruke opp oljepengene. Men resultatet kan bli en samfunnsøkonomisk katastrofe - eller kanskje ikke?