Kjip morgen?

Det kan hjelpe å fortelle om det. Advarsel: inneholder rystende historier og motbydelige detaljer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Råttent løv ligger klistra til asfalten. Jeg liker faktisk regnet som treffer nesa der jeg løper til bussen. Tenker at jeg skal ha suppe og bok til middag, og at denne dagen ikke blir så ille, selv om det ligger i lufta. Høst er koselig. Koselig minus, tenker jeg, når jeg kommer inn i bussen. Der er sikkert tredve grader, og tredve passasjerer for mye. Jeg har for mye klær. Jakka puster ikke. Jeg er våt på ryggen.

Det bleke morratrynet som henger der, fem centimeter unna mitt, rynker på nesa. Det lukter intenst vondt der vi står.

Ikke dårlig-ånde-vondt. Hundebæsj-vondt. Bæsj fra hund med diaré-vondt. Han flakker med blikket, og går av på neste stopp. Cordfløyelsbuksa hans er besudlet, av en gul-brun, klumpete masse, nederst på leggen. Jeg ser det nok, og tenker at det kunne vært meg. Som måtte gå den drittete veien hjem igjen. Men ikke i dag.

Istid

Én etter én har kommet virrende inn i redaksjonen denne uka, med dårlige morgener å formidle. Noen går det til og med an å le av i ettertid.

Først ut var Jan. Her får du hans tragiske historie.

«Jeg tror det var akkurat da jeg skjønte at det var vinter. Jeg befant meg rasende baklengs nedover en bratt bakke. På mystisk vis hadde jeg klart å komme meg på beina under ferden nedover den isbelagte asfaltbakken.

På toppen av bakken virket alt perfekt. Sort asfalt; ingen bikkjer; ingen barnevogner.

Jeg rekker knapt å tenke tanken før sykkelen skjærer ut. Det er som om noen drar den bort under meg. Isen var krystallklar og usynlig. Jeg hadde ingen valg. Først sklei foten litt. Så kneet ned på asfalten. Så hele beinet. Så en arm. Hvordan jeg klarte å komme på beina igjen aner jeg ikke, men etter å ha sklidd ti meter baklengs, nådde jeg bunnen av bakken. Sykkelen lå i grøfta.

- Hva skjedde nå egentlig? tenkte jeg.

- Gikk det bra? spurte en fyr. Så kom tre til og spurte om det samme.

- Jo da, bare vinteren som kom litt brått på, sa jeg.»

I dag sto sykkelen til Jan igjen hjemme.

Så var det Sølvi. Her får du hennes historie.

Om å sitte fast

«Jeg var litt seint ute, men trodde jeg hadde alt under kontroll da jeg hoppet inn i et par relativt høyhælte sko og smelte døra igjen bak meg. Ett minutter seinere så jeg trikken på toppen av gata der jeg bor. Da var det bare å krysse gata og småløpe ned til holdeplassen, så var livet mitt i rute.

Jeg tok oppstilling ved fotgjengerovergangen, og ventet de få sekundene det tar å forsikre seg om at bilene i begge kjøreretninger virkelig ville bremse ned for å slippe meg over. Noe de gjorde. Jeg tok et par raske skritt, og merket ikke noe uvanlig før høyrefoten min av en eller annen grunn satt bom fast et øyeblikk.

Faen, faen, faen! Det var selvfølgelig hælen som hadde forlatt både meg og resten av skoen. Den sto igjen i ei trikkeskinne, og jeg måtte selvfølgelig ta noen skritt tilbake og bokstavelig talt lirke og dra den ut derfra.

Ikke nok med at jeg ikke rakk trikken som passerte meg i det andre trikkesporet, men jeg er sikker på at taxisjåføren som hadde stoppet for meg satt og flirte. Da hælen endelig kom løs, var det bare å hinke seg hjem igjen på èn hæl (og de hundre meterne går ikke inn i minnet som de mest glamorøse). Vel hjemme var det rett i joggeskoa, for så å komme for seint på jobb. Og du får forresten veldig lite sympati for et trafikkuhell som verken lager skrubbsår eller hull på buksa. Alt du får er en dårlig start på dagen.

Så var det deg! Hva er den verste morgenen i ditt minne? Fortell!

SHIT HAPPENS: Kjedelig når det er på leggen din.
SKINNENE BEDRAR: De kan være kjipere enn du tror!
OOOPS: Det er livsfarlig å lve.