Kjølig og vakkert

Det var helfransk for alle praktiske formål i Oslofilharmonien i går kveld. Selv den engelske komponisten Benjamin Britten hadde gjort middelhavsfarer av seg, og tonesatt dikt fra Arthur Rimbauds 'Les Illuminations'.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med Elissabeth Norberg Schulz på solistplass, var dette kveldens desiderte hovedverk. Men innrammingen var ikke så verst den heller. Yan Pascal Tortelier på dirigentplass innledet med Henris Dutilleux' Første symfoni fra tidlig femtitall, et stykke veldreid og effektiv orkestermusikk, befriende renset for longører og med mer enn skjulte forbindelser til Olivier Messiaens skinnende blåserklanger.

Herfra gikk det en klar linje fram til klangprakten i Ravels suite nr. 2 fra 'Daphnis & Chloë', der Tortelier igjen satset på å frigjøre det energiske spillet bak den skinnende overflaten, og lyktes langt på vei.

Nedblendet

Men det var altså Norberg-Schulz vi var kommet for å høre. Knapt Benjamin Britten, til tross for at verket er blant komponistens beste, raffinert i disponeringen av et redusert orkester, kresent i variasjonene i strøk og klang og subtil i sitt nedblendete uttrykksregister, som en slags utstudert nedkjøling av Rimbauds ekstatiske språkføring.

Men om musikken står til lyrikken, står så Elisabeth Norberg-Schulz' stemme til verket? Ikke uten videre, kunne vi konstater i de to åpningsnumrene, 'Fanfare' og 'Villes', der trøkket i musikken drev henne inn i et overdimensjonert vibrato, for at hun skulle kunne hamle opp med lydstyrken.

Nå er ikke 'Les Illuminations' på noen måte et høyrøstet verk, og ga Norberg-Schulz rikelig anledning til å vise hva hun er god for for øvrig. Og det skyldes ikke minst en stemmekontroll som gjør henne i stand til å foredra kompliserte vokale linjer med instrumental presisjon. Men også med en slags tilbakeholdthet, som noen vil synes står til uttrykksregistret fra Brittens hånd. Selv savnet jeg stedene der musikken også henfører, glimtene av selvforglemmelse som kan puste nytt liv i så mye kontrollert klang, både fra komponist og solist.

Men lysende var det, og lysende ble det, på sin egen måte.