Kjønnskvoteringen er død

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forskning viser at norske kvinner er sterkt underrepresentert i lederstillinger. Likevel sier jeg klart NEI til kjønnskvotering. Hvorfor?

Det finnes to typer av kjønnskvotering:

• Radikal kjønnskvotering: Der et kjønn er sterkt underrepresentert, skal en del av plassene/stillingene forebeholdes dette kjønnet, selv om de har dårligere kvalifikasjoner.

• Moderat kjønnskvotering: Der representanter for de ulike kjønnene stiller med like kvalifikasjoner, skal det underrepresenterte kjønnet ha forrang.

Den moderate kjønnskvoteringen er lovfestet i Norge i dag, mens den radikale er atskillig mer omstridt og kun benyttes av et fåtall organisasjoner. Men for mannen og kvinnen i gata er dette to sider av samme sak. Det er ikke utbredt kjennskap til at det faktisk eksisterer to typer kjønnskvotering, og at den moderate typen ikke er fullt så kontroversiell. For gjennomsnittsnordmannen er kjønnskvotering lik radikal kjønnskvotering – det betyr kort og godt at kvinner har bedre sjangs til å få jobbene, selv når de ikke er kvalifisert.

Likestilling mellom kjønnene har vært lovfestet i Norge i mange år. Selv om forskning viser at det fortsatt er et stykke igjen til reell likestilling på arbeidsmarkedet, mener mange at vi faktisk har like muligheter i dag, og at kjønnsgapet skyldes at kvinner ikke benytter seg av disse mulighetene. Kjønnskvotering mangler støtte blant et flertall av befolkningen. Et overveiende flertall av mennene samt en god del av kvinnene er imot det. Generelt er det svært problematisk både praktisk og ideologisk å gjennomføre en politikk som møter bred demokratisk motstand.

Kvinner i 20-årene i dag opplever kjønnskvotering som et angrep på deres kompetanse. De vil ikke at det skal herske noen tvil om at de får jobbene fordi de er best. De ønsker ikke at det skal bli brukt mot dem på arbeidsplassen at ”det er jo ikke så rart du fikk jobben, for du vet vel at de var på jakt etter en kvinne.”

Til og med når kvinnen ER best kvalifisert blant søkerne – og det er jo tilfellet de fleste gangene det ansettes en kvinne – vil det alltid kunne sås tvil om hennes formelle kompetanse dersom bedriften har klare målsettinger om kjønnskvotering. Noen vil undervurdere henne fordi de ”vet” at hun fikk hjelp, mens andre føler seg forbigått og vil motarbeide henne. Kvinner trenger mer selvtillit – ikke mindre - og det er ødeleggende for selvtilliten at det blir sådd tvil om kompetansen. Dagens unge, norske kvinner fortjener bedre enn å stille første arbeidsdag med handikapp!

Mange menn opplever kjønnskvotering som mannsdiskriminering i et samfunn de mener blir stadig mer feminisert. Det vokser frem en ny generasjon av sinte, unge menn i Norge. De føler seg forfordelt på en rekke områder i samfunnet, alt fra sjekkemarkedet til barnefordelingspolitikken. Dette er menn som føler at samfunnet favoriserer kvinner, og at det maskuline blir uglesett og nedvurdert. Sinte, unge menn har alltid visst å la seg høre i den offentlige debatten, og de får også støtte av en del unge kvinner (slik kvinner alltid er raske til å gå ut og støtte menn).

For at en samfunnssyn skal få gjennomslag, må det ha bred støtte i befolkningen. Det innebærer også at det må ha bred støtte blant menn. Dersom vi skal få reell likestilling i Norge, må også menn føle seg rettferdig behandlet.

Unge, norske kvinner er livredde for å kalle seg feminister fordi det vekker så negative reaksjoner i samfunnsdebatten. Det er nok å ta en rask gjennomgang av debattsidene til dagbladet.no for å se at feminister er en ekstremt forhatt gruppe i samfunnet. Det tas til orde for å voldta dem, sette dem i fengsel, endog drepe dem. Selv om unge kvinner er opptatt av likestilling, føler mange seg tvunget til å starte et innlegg med ”jeg er ikke feminist, men”. Vi har til og med en prinsesse som går ut offentlig og sier at hun ikke er feminist fordi det er så negativt i Norge.

For en stund tilbake diskuterte jeg likestilling med en venn av meg. Mens jeg hevdet at jeg vil holde med den kandidaten som er best kvalifisert uavhengig av kjønn (noe de fleste kvinner sier), sa min venn at han ville støttet mannen. –Hvorfor det? –Fordi han er mann. Det hjelper ikke om kvinnen er bedre kvalifisert. Dette er kanskje ikke politisk korrekt, men menn holder sammen uansett, sa min venn.

Hårreisende, sier du? Lite representativt? Kanskje, men jeg tror slikt samhold blant menn er langt mer utbredt enn mange vil innrømme. Forskning viser at de viktige avgjørelsene tas utenfor styrerommet på sosiale arenaer der kvinner mangler innpass. Tidligere ble mange avgjørelser tatt på golfbanen. Så begynte kvinner å spille golf. Nå tas mange avgjørelser på toppløsbarer, der selv den mest hardbarka kvinne vil vegre seg for å delta.

Hva slags virkemiddel skal vi bruke mot det, da? Radikal kjønnskvotering?

Nei, i stedet må vi kvinner begynne å ta ansvar for vår egen skjebne på arbeidsmarkedet. Menns samhold er ikke nødvendigvis negativt; det kan tvert imot være et eksempel til etterfølgelse. Selv om mange kvinner er for likestilling på papiret, har vi likevel en lei tendens til å holde hverandre nede på individbasis. Frem til nå har det vært slik at menn støtter menn – og kvinner støtter menn. I stedet må kvinner begynne å støtte hverandre etter samme modell. Vi må begynne å le av hverandres vitser i alles påhør, gi faglig ros til andre kvinner og la være å støte hverandre ut. Så lenge vi holder på med dette, har menn rått parti, og det er vår egen feil.

Dessuten må vi slutte å forvente av kvinnelige ledere at de skal utvise tradisjonelt kvinnelige egenskaper som omsorg og beskjedenhet – i tillegg til at de skal være eksepsjonelt dyktige. Kvinner er like uensartede som menn – de er tøffe, myke, omsorgsfulle, egoistiske, sosiale og innadvendte. Og det må være rom for alle disse variantene av kvinnekjønnet på en arbeidsplass.

Og sist, men ikke minst, må kvinner innse at en lederstilling ikke ER en ni-til-fire-jobb. Vi må ofre noe, i takt med at vi får økt selvtillit og innflytelse. For å lykkes i arbeidslivet, må vi overføre en del av våre rettigheter og plikter i heimen til mannen.

Herved oppfordrer jeg alle norske kvinner til å ta ansvar for seg selv og hverandre på arbeidsplassen. Legg kjønnskvoteringen død – lenge leve likestillingen!