Kjønnsoppgjøret

Hvis unge og gamle feminister i medier, politikk og fagforeninger blir enige om hvem som har lurt hvem, kan årets lønnsoppgjør ta en uventet vending.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BLIR ÅRETS

lønnsoppgjør et kjønnsoppgjør? Uker med tidsklemmedebatt, og kollektive forlystelser over Torbjørn Yggeseths og FIS' steile holdning til kvinnelige skiflygere, har gitt grunnlag for det. Likeledes Dagens Næringslivs avsløring av hvordan mennene i NHOs hovedstyre tenker om lavtlønte kvinner: «Vi må slutte å snakke om lavtlønte. Vi må snakke om markedslønn. Det snakkes om en lønn å leve av, men jeg kjenner mange hjelpepleiere som lever på Ringerike. Kona mi er hjemmehjelp, og hun lever også på Ringerike,» sa forhandlingslederen i Reiselivsbedriftenes Landsforening, Sten P. Magnus, ifølge samme avis, under NHOs hovedstyremøte i forrige uke. Han var visstnok ikke klar over at det var presse til stede, men er blitt smertelig klar over det siden.

LO-leder Gerd-Liv Valla grep fatt i dette da hun presenterte hovedkravene foran årets lønnsoppgjør. Og hennes karakteristikk av Magnus og de andre NHO-toppene som næringslivets svar på Torbjørn Yggeseth gikk landet over i alle kanaler.

LITT GJEMT

bak hovedkravet om tjenestepensjon for alle ligger nemlig gjengangerkravet om særskilte tillegg til lavtlønte, og at både lokalt og sentralt avtalte tillegg får en klar likelønnsprofil. Det er all grunn til å tro at en kvinnelig LO-leder setter makt bak slike krav. Og trolig er det mulig å få til atskillig innenfor en økonomisk ansvarlig ramme.

Litt mindre ansvarlige er Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (UHO), som 8. mars, på kvinnedagen, arrangerer konferanse om likelønn, som er bakgrunn for deres krav foran hovedoppgjøret: «Likelønn nå!». Buttons med kjønnssymbolene som nuller i kravet om «100 prosent» er masseprodusert. Det er selvsagt overoptimistisk å oppnå dette i ett oppgjør. Men slagordene er godt egnet til å holde ved like en likestillingsdebatt som hittil har rast i smale og brede medier, mellom unge og gamle, mødre og fedre, lurte og ulurte.

DE TØRRE TALL

er nemlig klare nok: Kvinners lønn utgjør nokså konstant ca. 85 prosent av menns. Til tross for tapper kamp ved hvert hovedoppgjør, til tross for at kvinnedominerte grupper har fått ekstra løft, til tross for en vedvarende oppmerksomhet i mediene om disse urettferdige forskjellene, så forblir forskjellen nokså konstant. Statistisk sentralbyrå skriver: «Kvinners lønn utgjorde 83,6 prosent av menns lønn i 1998, mens andelen i 2002 var omtrent uendret med 83,9 prosent.» Det var etter to oppgjør som «gikk av hengslene» i kvinnegruppers favør. Forskjellene er størst for dem med lengst utdanning. Og de har bare blitt større de siste åra. Uansett hvor mye kvinner klarer å kjempe seg til i lønnsoppgjørene, får menn, med tilsvarende utdanningslengde, mer i privat sektor. Alle grupper sett under ett ser det ut til at likestillingskampen i arbeidslivet i beste fall opprettholder status quo.

SELV OM NORGE

er regnet som det beste landet i verden å bo i for kvinner, har vi et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder av samtlige OECD-land. Det skriver forskerne Gunn Elisabeth Birkelund og Trond Petersen i fjorårets nyversjon av standardverket «Det norske samfunn». Før stelte kvinner sine barn og gamle hjemme - ulønnet. Nå steller kvinner barn og gamle på jobben - til en luselønn - i tillegg til sine barn og gamle hjemme. Resultatet er blitt kjøpekraft, selvstendighet og frihet, men mindre tid til å utnytte friheten. Altså tidsklemme. Den er trolig årsak til økt sykefravær og varig utstøting av arbeidslivet for dem som har det og tar det tyngst. Trendanalytiker Poul Erik Jacobsen sier i siste nummer av bladet Henne: «På 1970-tallet var det viktig å ha frihet til , nå ønsker kvinner å få frihet fra .» Ifølge en meningsmåling utført for samme blad ønsker nesten ni av ti kvinner å trappe ned på jobben framfor å få mer tid hjemme. Mange har valgt denne løsningen allerede. 90 prosent av de 600000 som jobber deltid i Norge, er kvinner. Det er også en av de viktigste forklaringene på at kvinner i gjennomsnitt bare har 65 prosent av menns samlede inntekter, og at de utgjør et massivt flertall av nåværende minstepensjonister. Deltidsansatte vil også ligge syltynt an når Stortinget vedtar nytt pensjonssystem. De løser tidsklemma individuelt og betaler med vonde muskler og slunkne konti. Det har de neppe fortjent.