Sokrates var 70 år da han tømte giftbegeret, Platon ble 82. Sofokles skal ha blitt 90 og Demokrit fra Abdera nær 100. Skal vi tro Norman Davies' bok om Europas historie, ble Hippokrates fra Kos - legekunstens far - 103, 20 år mer enn Kunnskapsforlagets leksikon unner ham. Tar vi Det gamle testamente bokstavelig, fikk Adam sin første sønn Set ved 130-årsalderen og levde ytterligere 800 år. Genene må ha vært virile, for Set fikk sin sønn Enos da han var 105 og levde ytterligere 807 år. Den bibelske rekorden innehas av Metusalem (969 år) - 19 år foran Noa. Man kan ha Bibelen mistenkt for å diskriminere kvinner også på denne måten, for om genmaterialet er noenlunde det samme som i dag, burde fru Metusalem har blitt minst 975. Nok om det.
VI FÅR VEL TA TALLENE med en klype salt, men det er interessant at alderen overhodet er registrert. Det har vært vanlig å se interessen for kronologisk alder som et moderne fenomen, knyttet til sosialpolitikkens behov for å stykke livet opp i biter og befolkningen opp i kategorier: barn og barnehager, ungdom og skoler, pensjonister og pensjoner, gamle og sykehjem. Før alderspensjonens tid - og det er ikke mer enn ca. 60 år siden - arbeidet man i regelen så lenge helsa holdt, og ble regnet som «gammel» når kreftene sviktet. I dag blir vi «eldre» ved pensjonsalderen, eller tidligere - noen av oss har blitt både overrasket og provosert av å ha blitt tilbudt et sete på trikken som 50-åringer. Overrasket over de gode manerene, og provosert av tilbudet. Dagen etter får vi kanskje brev fra personalsjefen til «våre eldre medarbeidere».
ALDER OG LIVSLØP er ikke bare en biologisk realitet, men like mye en sosial. Livsløpet er sosialt konstruert, for å si det fint. Hva som regnes som ungt og gammelt, og hvilken verdi som ligger i det ene og det andre er ikke naturgitt. Det ligger en stor porsjon ærefrykt i Metusalems høye alder, og det er vel ikke tenåringen Platon vi ser for vårt indre øye? Alderdommens skrøpelighet har nok aldri vært ettertraktet, men nå mindre enn noensinne. Det legges ned milliarder av kroner i kremer og operasjoner for å skjule alderens spor - de rynker som er spor av liv og som i andre tider og samfunn var et adelsmerke. Men bildet er tvetydig, for der er positive aldringsbilder også i dag. En hundreårig Helge Ingstad, eller 107-årige Berta på sjukehjemmet - yndig, men akk så liten i sin rullestol med et femtitall etterkommere rundt seg.
PAVE JOHANNES PAUL passerer snart de åtti, men har lenge sett gammel og skrøpelig ut for sin alder. Parkinsonisme til tross - man kan ha ham mistenkt for å ha regissert sin skrøpelighet på den katolske teaterscenen. En ungdommelig pave på snøbrett ville liksom ikke vært det samme. Som gammel tar han opp arven etter patriarkene. Som lidende viser han seg som Kristus' representant på jorda. Men for folk flest er alderens spor ingen kilde til ære. Tvert imot. De er en kilde til angst og framstår som sosiale stigma. Som gammel blir man plassert på anonymitetens slagghaug. Man framstår og framstilles som en grå masse - eller snarere som en bølge - og dermed som noe truende. Eldrebølgen kveler oss, het det nylig i avisa. Det føles urettferdig, sa en 90-årig kvinne forleden, som ikke hadde ligget noen til last i et langt liv, tvert imot. Takket være sin gode helse hadde hun kunnet hjelp både seg selv og andre til det siste, men var nå altså denne tiende landeplagen...
DET ER EN MANGEL på dybde og karat i et samfunn som betrakter noen av sine medlemmer som mindre verd, uansett på hvilket grunnlag. Bedre blir det ikke når eldrebølgen verken er så stor eller truende som den ofte utlegges som. Det er ingen spøk å bli gammel, men alderdommen er bedre enn sitt rykte. Mange lever et langt liv uten noensinne å ha behov for hjelp eller pleie. Andre kan få svekket helse tidlig og ha behov for langvarig hjelp og pleie. De er ikke mindre verd av den grunn. La oss ikke moralisere over denne tilbøyeligheten til å skape fiendebilder av alderdommen, men heller forsøke å forstå den. Noe ligger kanskje i en angst for døden, som er blitt stadig nærere forbundet med alderdommen. Velferdsstaten får bære sin del av skylden. Den har gitt økonomisk og sosial trygghet til eldre år, men eldre er dermed også gjort til klienter og framstår som byrder og utgiftsposter. Alderens spor har blitt tegn på nederlag og svikt - noe man ikke bare frykter, men også forakter og ønsker å skjule. Forakten for det svake kan skjules i en nedlatende godhet for «de gamle og syke». Frykten kan holdes i sjakk ved å gjøre «dem» forskjellige fra «oss», som om det i slike holdninger lå en vaksine mot selv å bli gammel. Det ligger en dyp ironi i dette - at det i fordommene overfor eldre også ligger et nedlatende syn på seg selv og sin egen framtid.
DEN ELDREBØLGEN som Alva og Gunnar Myrdal advarte mot allerede i 1935 i boka «Kris i befolkningsfrågan», ble de selv tatt av noen år seinere. De la ikke fingrene imellom og skrev om denne «flodvåg av intellektuell senilitet ... som kommer att kännas outhärdlig för den generation som då står i sin krafts dagar». Problemet for samfunnet var i realiteten ikke det store antallet som fortsatte å leve og dermed å eldes, men at det ble født for få barn. Slik også i dag. Den eldrebølgen det skrives om i dag er de store fødselskullene fra årene etter krigen. Det er med andre ord Kjell Magne Bondevik og Åse Kleveland, Jahn Teigen og Grete Waitz med flere.
VISST LIGGER DET utfordringer i forlengelsen av livet og aldringen av befolkningen. Det gjør noe med oss både som individer og samfunn. Vil samfunnet miste noe av sin vitalitet når befolkningsbalansen skyves mot modne og eldre år? Hvordan kan vi legge til rette for et liv som har endret form, og der vi snart tilbringer like lang tid etter at arbeidsdagen er over som før vi gikk inn i arbeidslivet? Problemet er at vi som individer og samfunn er preget av modeller og tenkemåter som er foreldet - som hører en annen tid og et annet livsløp til. Visst blir det behov for både penger og personell til pensjoner og omsorg i årene som kommer. Men vi har bak oss en periode med omtrent samme prosentvise økning av antall eldre som den vi står foran, og vi har overlevd selv om vi var fattigere, eller kanskje nettopp derfor. Den såkalte forsørgelsesbyrden (barn og gamle i forhold til befolkningen i yrkesaktiv alder) er lavere i dag enn den var i 1970. I år 2050 ventes den å være tilbake på 1970-nivået, men balansen er altså endret fra forsørgelse av barn til forsørgelse av eldre. Det er omtrent like mange over 80 år som i alderen 1- 3 år, men de fleste 80-åringene klarer seg selv. Utgifter til pensjoner og helse blir først og fremst presset oppover av helt andre grunner enn det økte antallet eldre, og disse andre grunnene er forhold som vi kan påvirke. Spaltemeterne om eldrebølgen gjør oss derfor dummere enn vi trengte å være.
DE FLESTE ØNSKER Å LEVE livet helt ut, nær sagt koste hva det koste vil. Man gir og tar gjennom livet, og noen gjør mer av det ene enn det andre. Det burde være plass til alle, og en burde slippe å føle at det var på tide å gjøre det slutt for ikke å være en byrde.
Artikkelforfatteren er forsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring).
