Sokrates var 70 år da han tømte giftbegeret, Platon ble 82. Sofokles skal ha blitt 90 og Demokrit fra Abdera nær 100. Skal vi tro Norman Davies' bok om Europas historie, ble Hippokrates fra Kos - legekunstens far - 103, 20 år mer enn Kunnskapsforlagets leksikon unner ham. Tar vi Det gamle testamente bokstavelig, fikk Adam sin første sønn Set ved 130-årsalderen og levde ytterligere 800 år. Genene må ha vært virile, for Set fikk sin sønn Enos da han var 105 og levde ytterligere 807 år. Den bibelske rekorden innehas av Metusalem (969 år) - 19 år foran Noa. Man kan ha Bibelen mistenkt for å diskriminere kvinner også på denne måten, for om genmaterialet er noenlunde det samme som i dag, burde fru Metusalem har blitt minst 975. Nok om det.

VI FÅR VEL TA TALLENE med en klype salt, men det er interessant at alderen overhodet er registrert. Det har vært vanlig å se interessen for kronologisk alder som et moderne fenomen, knyttet til sosialpolitikkens behov for å stykke livet opp i biter og befolkningen opp i kategorier: barn og barnehager, ungdom og skoler, pensjonister og pensjoner, gamle og sykehjem. Før alderspensjonens tid - og det er ikke mer enn ca. 60 år siden - arbeidet man i regelen så lenge helsa holdt, og ble regnet som «gammel» når kreftene sviktet. I dag blir vi «eldre» ved pensjonsalderen, eller tidligere - noen av oss har blitt både overrasket og provosert av å ha blitt tilbudt et sete på trikken som 50-åringer. Overrasket over de gode manerene, og provosert av tilbudet. Dagen etter får vi kanskje brev fra personalsjefen til «våre eldre medarbeidere».