Klar til Attac?

Den franske aksjonen Attac har fått en norsk avdeling. Siden det alt har oppstått strid om mandatet, kan det være på sin plass å understreke: Det viktigste aksjonen kan bidra til, er at det blir en bred og intelligent politisk debatt om målene, mulighetene og grensene for reformer i og styring av finanssystemet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skal aksjonen kunne bidra, må den klargjøre sin plattform. Aksjonens opprinnelige formål er som kjent å få innført skatt på transnasjonale finansstrømmer. På aksjonens norske hjemmeside har man en stund kunnet lese at Association pour une Taxation des Transactions financihres pour l'Aide aux Citoyens (ATTAC) betyr «Arbeid for innføring av avgifter på transaksjoner til hjelp for menneska». Er det bevisst, eller «bare» en ren oversettelsesfeil, når ordet «finansielle» er falt ut? En spansk oversettelse går i motsatt retning: aksjonen retter seg mot «spekulative finansielle transaksjoner».

Lesere av Le Monde diplomatique vil nok ha notert seg at initiativtakerne Ignacio Ramonnet og Bernard Cassen uttrykker skepsis mot frihandel som bærende prinsipp. Men det er i første rekke laissez faire-versjonen som den nyliberale økonomien har framført, de går imot. Det har de solide faglige grunner for å gjøre. Men jeg har iallfall ikke fått med meg at de har gått inn for nye avgifter på varehandel.

Polarisering

Uklarheten har gitt Unge Høyre anledning til å flagge et Mot-attac for å forsvare frihandelen og Dagens Næringsliv til å omtale Attac som et proteksjonistisk prosjekt. Slik kan vi fort ende i en fordummende polarisering av debatten. Attac bør selv gjøre sitt for å unngå det. Blir dens plattform oppfattet som antihandel, anti-EU og antikapitalisme, er den dømt til en sekterisk tilværelse.

Det er fortsatt mulig å være for kapitalisme og regulering på en og samme tid. Det klarte lord Keynes og andre grunnleggere av etterkrigstidens liberale system. Det var bygd på to pilarer: gradvis liberalisering av varehandelen, og utstrakt regulering av finansstrømmene. Slik ønsket man å forankre en liberal internasjonal økonomi i overordnede samfunnshensyn for å sikre politisk stabilitet gjennom sosial trygghet. Det er dette kompromisset, ikke frihandel alene, som la grunnlaget for etterkrigstidens vekst og velferd i vår del av verden.

Men hodet bør huse ytterligere to tanker samtidig: fremme internasjonale investeringer i langsiktig produktiv virksomhet; hindre de kortsiktige og ofte rent spekulative investeringene i å dominere som de har gjort siden 1980-årene. Nå er spekulasjon ikke ulovlig, har ikke alltid negative virkninger, og det er ikke lett å skille de «negative» fra de «positive» finanstransaksjonene. Ett av Attacs mål bør nettopp derfor være å presse den faglige og politiske ekspertisen til å forsøke.

Avgift

James Tobin gjorde det i sin artikkel i 1978. Innføres en avgift på alle transaksjoner, er det de investorene som flytter pengene som en jojo som får svi, ikke de som investerer få ganger og langsiktig. Når han nå uttrykker skepsis mot Attac, er det så vidt jeg kan se ikke fordi han ikke lenger står ved det opprinnelige forslaget, men fordi han ser at det er vanskeligere i dag enn det var.

Derfor er det viktig at Attacs plattform klargjøres og at den ikke står og faller på Tobin-skatten. Plattformen bør være smal - gjelde finansielle transaksjoner og gjeld, ikke alle transaksjoner. Og den bør være åpen: invitere til vurdering av flere forskjellige måter å utøve regulering på. Effektiv regulering kan fortsatt utøves av nasjonale myndigheter, noe også flere u-land har vist i 1990-årene. Regionale institusjoner, ikke bare EU, kan spille en viktig rolle som stabiliserende instans.

Resultater


Det er mulig å nå resultater med en smal plattform og en gradualistisk tilnærming. De som nå krever at Attac skal angripe hele det globale systemet, gjør tiltaket en bjørnetjeneste. Finanssystemet rommer fortsatt den største kilden til ustabilitet, og det er alltid slik at de fattige taper (mest) på at ustabilitet får rå. Her har selv de ivrigste tilhengerne av kapitalens frigjøring i 1990-årene kommet til erkjennelse. Som når Jeffrey Sachs i 1998 uttalte at «inntil de fattige er brakt inn i det internasjonale finanssystemet med reell innflytelse, kan ikke den globale økonomien være stabil i særlig lang tid». Reformer som sikrer det, bør åpenbart være en del av Attacs plattform.