FAKTISK

savner jeg dem litt allerede, frontfigurene fra transportarbeiderstreiken. Kim Nordlie og Per Østvold sto så godt til hverandre. Den lett aristokratiske arbeidsgiverrepresentanten med velmodulert stemme og soignert språk (vi får glemme at han var SV-er i sin ungdom) som sto steilt på sine prinsipper mot den mer rufsete og streikekåte transportgeneralen med ml-bakgrunn. Nordlies håndlanger var Jarle Hammerstad med fortid i Høyres gruppesekretariat på Stortinget. Østvolds kumpaner, Lars Johnsen og Vegard Holm, har ikke tatt pause i sin politiske kamp for arbeiderklassen siden 70-åra. Rollene ville ikke vært tydeligere i en dramatisert Hotel Cæsar-versjon. Kapitalmakt mot arbeidermakt. En aldri så liten klassekamp på forsommeren.

LIKE TYDELIG

har ikke bildet vært i de andre oppgjørene. Fellesforbundets leder Kjell Bjørndalen og hans motpart Karl Nysterud er begge folkelige av vesen og gode busser, selv om de representerer hver sin leir. Dessuten overlot de hovedrollen til statsminister Kjell Magne Bondevik, som lovet tjenestepensjon til alle.

Like tydelig framstår heller ikke frontene i norsk partipolitikk for hvermannsen. Hvem som er mest folkelig av Erna Solberg og Jens Stoltenberg er ikke godt å si. Men de er ideologiske motpoler og allerede langt inne i den lange valgkampen om regjeringsmakta fra høsten 2005. I et langsiktig politisk perspektiv kan derfor konfliktene i arbeidslivet i år ha en effekt på valget neste år, som en kamp mellom stedfortredere.