Klarere fronter

Konfliktene i arbeidslivet i år kan ha en effekt på valget neste år. Vi vet jo at LO-leder Gerd-Liv Valla ønsker regjeringen dit pepper'n gror.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FAKTISK

savner jeg dem litt allerede, frontfigurene fra transportarbeiderstreiken. Kim Nordlie og Per Østvold sto så godt til hverandre. Den lett aristokratiske arbeidsgiverrepresentanten med velmodulert stemme og soignert språk (vi får glemme at han var SV-er i sin ungdom) som sto steilt på sine prinsipper mot den mer rufsete og streikekåte transportgeneralen med ml-bakgrunn. Nordlies håndlanger var Jarle Hammerstad med fortid i Høyres gruppesekretariat på Stortinget. Østvolds kumpaner, Lars Johnsen og Vegard Holm, har ikke tatt pause i sin politiske kamp for arbeiderklassen siden 70-åra. Rollene ville ikke vært tydeligere i en dramatisert Hotel Cæsar-versjon. Kapitalmakt mot arbeidermakt. En aldri så liten klassekamp på forsommeren.

LIKE TYDELIG

har ikke bildet vært i de andre oppgjørene. Fellesforbundets leder Kjell Bjørndalen og hans motpart Karl Nysterud er begge folkelige av vesen og gode busser, selv om de representerer hver sin leir. Dessuten overlot de hovedrollen til statsminister Kjell Magne Bondevik, som lovet tjenestepensjon til alle.

Like tydelig framstår heller ikke frontene i norsk partipolitikk for hvermannsen. Hvem som er mest folkelig av Erna Solberg og Jens Stoltenberg er ikke godt å si. Men de er ideologiske motpoler og allerede langt inne i den lange valgkampen om regjeringsmakta fra høsten 2005. I et langsiktig politisk perspektiv kan derfor konfliktene i arbeidslivet i år ha en effekt på valget neste år, som en kamp mellom stedfortredere.

FOR FØRSTE GANG

på lenge handler ikke lønnsoppgjørene om lønn. Alle får en årslønnsvekst på om lag 3,5 prosent. Det er så moderat at selv sentralbanksjef Svein Gjedrem smiler. I stedet handler oppgjørene om opparbeidede rettigheter, velferdsgoder og prinsipper. Fellesforbundet sloss for tjenestepensjon for alle. Bryggeriarbeiderne kjempet et kort slag for midlertidig ansattes vilkår. Hotell- og restaurantarbeiderne sloss like effektivt for likebehandling (de ville også ha 3,5 prosent). Lærerne vil beholde mest mulig av de gamle avtalebestemmelsene de hadde da staten var motpart. Sykepleierne vil opprettholde mest mulig sentrale avtalebestemmelser i kommuner og helseforetak. De statsansatte går mot innskrenkninger i sykelønnsordningen. Ansatte i Posten, Bravida, NSB og i avisene vil ha medbestemmelse ved eventuelle endringer i pensjonssystemet, og transportarbeiderne sloss mot en stadig synkende organisasjonsgrad blant de ansatte. I villniset av ulike krav skimtes et klart, politisk mønster.

ALLE KRAVENE

har politisk støtte på venstresida i norsk politikk. Arbeidsgivernes holdninger har på sin side klar støtte blant flertallet av regjeringens statsråder. Derfor er streikene også blitt et politisk tema. Jens går i strupen på Erna, Erna går i strupen på Jens. Arbeidsminister Morten Andreas Meyer vil sette tak på sykelønnsytelsene for statsansatte. Lars Sponheim synes streiker er dumme når de fører til at velfødde nordmenn må kaste mat i en verden av sult og fattigdom. Derfor vil han ha lettere adgang til tvungen lønnsnemnd. Utdanningsminister Kristin Clemet overførte forhandlingsansvaret for lærerne fra den trygge staten til de usikrede kommunene. Og fortsatt svever Victor Normans ånd over norsk arbeidsliv.

DE 1,3 MILLIONER

fagorganiserte som denne våren på ulikt vis er involvert i tariffoppgjør, er også velgere. Riktignok er de av alle politiske avskygninger. Og mange har et ubevisst forhold til hvilke krav som reises. Men vi kan ikke se bort fra at konflikter mellom lønnstakere på den ene siden og arbeidsgivere og regjering på den andre også har en politisk effekt. Et klart flertall i en meningsmåling utført for Dagbladet støtter de streikene som pågikk parallelt i forrige uke. Og Jens Stoltenberg er nesten oppe i 30 prosent på en meningsmåling i Dagsavisen i går. Valgforsker Anders Todal Jensen mener Ap's framgang har sammenheng med streikekonfliktene. «En del gamle arbeiderklassemeninger er revitalisert,» sier han.

OM DETTE

har vært en bevisst tanke hos LO-leder Gerd-Liv Valla fra første stund, skal jeg ikke ha noen formening om. I hvert fall har hun sluppet kreftene løs. Og hun har aldri lagt skjul på at hun ønsker den sittende regjeringen dit pepper'n gror.