Klart behov for reform

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er litt mindre enn et år til stortingsvalget, men støynivået er allerede høyt. Partienes nominasjoner av listekandidater har aldri vært noen

kontorforretning, men denne gang er prosessene mer smertefulle enn på lenge. Det begynte med kampen om å gi utenriksminister Jonas Gahr Støre en sikker plass på APs Oslo-liste. Siden har det gått slag i slag med problemer for bl.a. SVs kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell, partisekretær Martin Kolberg og den profilerte Venstre-juristen Abid Q. Raja. Et fellestrekk ved konfliktene er at grasrota i partiene reagerer på at kjente fjes og partitopper tror de har odel på de fremre og sikre plassene på listene.

Slike følelser er ikke vanskelige å forstå. Tillitsvalgte og vanlige partimedlemmer som jobber utenfor medienes rampelys, opplever det som urettferdig at mediepolitikerne bare møter fram og krever det de mener er sin rett. Det er lett å si seg enig i at også toppolitikere må slåss for sine posisjoner, både i partiene og blant velgerne. Samtidig er tida inne for å erkjenne at det innelukkede norske systemet for nominasjoner til Stortinget bør reformeres. Partienes medlemstall synker kraftig, og forskning viser at det nå bare er under to prosent av befolkningen som er med på å bestemme hvem som skal stille til valg i Norge.

Kristin Clemet, leder i tenketanken Civita, har påpekt et særnorsk paradoks: Mens stadig færre engasjerer seg i partiene, vokser antall politikere kraftig og har nå passert 12 000 folkevalgte. Dette er åpenbart en usunn utvikling. Clemet mener en vei å gå er å gjøre nominasjonene mer inkluderende, demokratiske og interessante for folk flest. Det kan blant annet oppnås ved at partiene lar alle medlemmer være med på å bestemme, f.eks. gjennom uravstemninger som tar i bruk hjelpemidler som Internett, sms og post. Slike tanker er et godt utgangspunkt for et høyst påkrevd reformarbeid.