Klarte å slutte med selvskadingen

Etter 14 år klarte Pia Ejeklint (35) å finne andre måter å håndtere angsten. Nå stikker hun ikke lenger hull på verkebyllen av vonde følelser ved å skade seg selv.

VANT OVER ANGSTEN: Pia Ejeklint fra Stockholm sleit med angst og selvskading. I 14 år var hun innlagt. Før hun våget å velge livet. Foto: Privat
VANT OVER ANGSTEN: Pia Ejeklint fra Stockholm sleit med angst og selvskading. I 14 år var hun innlagt. Før hun våget å velge livet. Foto: Privat Vis mer
Publisert

- Jeg skammer meg ikke over arrene mine lenger. Jeg er ikke stolt over dem, men jeg er stolt over at jeg ikke er der lenger, sier svenske Pia Ejeklint (35) til Dagbladet.

Siden tenåra har Pia slitt med angst. Selvskading ble hennes medisinen. Pia er stolt over at hun turte å velge bort selvskadingen.

For nå er hun et annet sted i livet. Nå bor hun i Stockholm med samboer og to små jenter på ett og tre og et halvt år.

- Angstfri vet jeg ikke om man noen gang blir. Jeg tror mange lever med litt små-angst. Men nå har jeg det bra og har ikke noen problemer med angsten min, sier Pia.

Det var den svenske avisa Expressen som først omtalte Pias kamp mot angsten.

Trygt hjem

Det tok tid å lære seg å leve med angsten. I 14 år var hun innlagt på psykiatrisk sykehus mer eller mindre hele tida. Det lengste oppholdet utenfor psykiatrien, var på ett år.

Hva som startet det, er vanskelig å sette fingeren på. Det var ikke noe traume. Pia er oppvokst i Stockholm og kommer fra en trygg familie med mor og far og to søsken.

- Jeg var og er en person med mye følelser, og jeg var veldig dårlig på å uttrykke mine følelser. Jeg kjente veldig mye, men jeg fikk det liksom ikke ut av meg, sier Pia.

I tenåra ble det bare verre. Hun begynte å sammenlikne seg med kompisene og angsten bare vokste. Hun holdt den inne i seg, og til slutt ble det for mye å bære. Selvskadingen ble en måte å stikke hull på verkebyllen, beskriver hun.

FØLSOM: Også eldste dattera er følsom, men i motsetning til mora, skriker og gråter hun og får det ut. Pia Ejeklint holdt det inni seg, helt fra hun var liten, til det ble en byll hun ikke bære lenger. Foto: Privat
FØLSOM: Også eldste dattera er følsom, men i motsetning til mora, skriker og gråter hun og får det ut. Pia Ejeklint holdt det inni seg, helt fra hun var liten, til det ble en byll hun ikke bære lenger. Foto: Privat Vis mer

Angsten slapp

- Mitt selvforsvar var ikke å prate med noen. Jeg lette på nettet og fant gutter og jenter som opplevde at selvskading hadde en angstlindrende effekt. Så jeg testet det.

Og det virket – angsten slapp. Da var det naturlig å fortsette.

Da Pia var 16 år, ble hun innlagt første gang.

- Jeg skadet meg selv i 14 år. I prinsippet var jeg innlagt hele tida.

Diagnosen som står i hennes legejournal er bipolar lidelse, type 2. Men om det er riktig diagnose, eller om det er depresjon, er Pia usikker på. Hun har nemlig ingen maniske perioder med oppstemthet, slik tilfellet er ved bipolar lidelse. Hvilket navn som står på sykdommen, er heller ikke så viktig, synes hun.

- Så lenge jeg vet hvordan jeg fungerer og legene er innforstått med det, spiller det ingen rolle hva som står i papirene.

PÅ BEDRINGENS VEI: 35 år gamle Kelly Kozyra fra Illinois i USA måtte gjennom flere operasjoner for å gjenopprette nesa si som gikk i oppløsning etter perioder med høyt inntak av kokain. Reporter: Christina H. Korneliussen/Dagbladet TV Vis mer

Skadefri

Da Pia endelig ble skadefri for snart seks år siden, var det en psykolog som hun matchet bra med som hjalp henne. Det – og en god porsjon egenvilje.

- Jeg har ikke alltid villet bli frisk. Eller jeg har villet det, men selvskadingen har vært en stor trygghet for meg. Det friske livet har vært så fremmed, og så utrygt, at jeg har ikke villet begi meg ut i det. Da har det vært lettere å bli igjen i det trygge som jeg kan, sier Pia og fortsetter:

- Til slutt kjente jeg at jeg kan ikke leve sånn. Jeg bestemte meg for å komme ut av det, uansett hvor vanskelig det ville bli. Jeg kjente at det kan ikke bli verre, så det var verdt å kaste seg ut i det ukjente.

Om angsten kommer nå, har Pia noen innøvde strategier for å dempe den. Det tok tid å finne hva som fungerte for henne, men nå har hun lært seg å kjenne igjen på et tidlig stadium når angsten kommer.

Andre teknikker

- Det kan handle om at jeg går og trener, ringer en kompis eller går ut i parken med barna. Jeg er ganske kreativ, så ofte benytter jeg det – og maler eller tegner, sier hun.

Slik det er nå, har hun ikke behov for å gå til psykolog. Hun prater med venner eller familie og bruker lukene i hverdagen til å ta vare på seg selv. Men om hun skulle merke at det trengs, vil hun ikke nøle med å oppsøke hjelp.

Gjennom frivillig arbeid og arbeid som foredragsholder i foreningen «Shedo.se» hjelper Pia andre som er rammet av selvskading.

GIR MYE: Selv om småbarnstida kan være slitsom, er Pia helt klar på at barna gir mer enn de tar. Foto: Privat
GIR MYE: Selv om småbarnstida kan være slitsom, er Pia helt klar på at barna gir mer enn de tar. Foto: Privat Vis mer

Barna gir

Barna, de to døtrene, gjør at hun ofte må skifte fokus, vekk fra seg selv og angsten. Det er både bra og vanskelig.

- Det kan skape angst å ha små barn også. Jeg er ganske sensitiv for ikke å få sove, for eksempel. Men jeg vet hva jeg må passe på, så jeg forebygger før det blir dårlig. Samtidig gir det så mye å ha barn – de gir mer enn de tar.

Den eldste datteren er også følelsesmenneske, som mamma. Men der Pia har vært dårlig til å uttrykke sine følelser, viser datteren mye følelser og skriker og gråter.

- Det synes jeg er veldig godt. Da vet jeg at hun får ut følelsene. Det er ikke farlig å ha følelser, men man må håndtere dem. Det forsøker jeg hjelpe henne med, sier Pia.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer