Klassefesten over

Nå skal det ikke være klasser, men grupper i skolen. Det er nok en sparereform, men som skapt for det individbaserte markedsstyrte samfunn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DISSE DAGER

begynner det som skulle bli «klassen av 2004» i skolestuene rundt det ganske land. Om 10 år, 20 år eller 25 år skulle de møtes og snakke om de lærerne som ga dem nattlige mareritt eller som levde videre i dem med sine flotte menneskelige kvaliteter. De skulle oppleve «Den store klassefesten» - den vi alle har vært deltakere i, ikke minst gjennom Dan Børge Akerøs versjon på TV. Men svært mange av dem som nå begynner, får ingen klasse å gå i, de skal ikke være i 1a og 1b. De skal begynne å arbeide i grupper, store grupper og små grupper, de får ingen klasseforstander de kan holde i hånda gjennom året og åra som kommer.

DET ER STORTINGET

som har åpnet for dette, og da er det nok mer en sparereform enn en pedagogisk reform. Noen av oss har erfaring med systemet fra USA, men da helst på videregående nivå, etter at det «avgjørende vendepunktet» i livet er inntrådt, og man, som den sveitsiske pedagogen Jean Piaget påviste, kunne reflektere prinsipielt over verden. Som 15- 16 åring kan du nok starte på frigjøringsstrevet fra den tyngende delen av fellesskapet, men i yngre år er den identitetsskapende klassen etter min mening avgjørende både for læringen og for utviklingen av en god demokratisk holdning.

MEN OPPLØSNINGEN

av de identitetsskapende enhetene er naturligvis som skapt for den moderne høyrestaten som istemmer Margaret Thatchers devise om at det «ikke finnes noe slikt som samfunn». I den nye skolestrukturen skal individene stadig skifte ut sine nærmeste, og de langvarige sosiale forpliktelsene skal helst svekkes eller avskaffes. Det vil sikkert bare være et tidsspørsmål før elevene får bestemme når de kan komme og gå. Skoledagen blir som i en moderne konsulentbedrift med fleksitid der hver enkelt ansatt hele tida vandrer fra prosjektgruppe til prosjektgruppe, gjerne med en walkman på øret. Dette systemet er vel tilpasset de tilpasningsdyktige og flinke elevene, men det vil være en katastrofe for de svakere som trenger den tryggheten som varige relasjoner og identitet skaper.

DET VAR I SKOLEKLASSEN

vi gjorde våre første bekjentskaper utenfor nabolaget, det var der vi fant noen å bli bestevenn med, vi var på samme nivå, ja i samme klasse. Vi hadde en lærer som alltid var der og som kunne gi trøst eller råd. Vi lærte å verdsette kamerater og kameratskap og overvinne svik og tilløp til mobbing. Både statsminister Kjell Magne Bondevik og undervisningsminister Kristin Clemet har erklært kamp mot mobbing i skolen. Men gruppeundervisning i uklare grupper der noen kommer eller går hele tida, og kanskje med elever fra ulike årskull, er en sikker måte å utvikle mobbekultur på.

NOE AV DET

viktigste med inndelingen i klasser er at de unge lærer seg at det er ulikheter og motsetninger blant mennesker, og at de kan overvinnes i samarbeid og gjensidighet. Klasseskolen har også vært en skole i demokrati. Demokratiforståelsen har utviklet seg over tid siden den franske revolusjonen. En gang gjaldt det kamp for frihet, seinere for sosial rettferdighet, og i dag handler det om å lære de unge å leve sammen i fellesskap med individer som har andre interesser og andre utgangspunkt, ja annen hudfarge og tro. Skal man opprettholde troen på demokratisk deltakelse i valg, trenger de unge å vokse opp i et godt klassefellesskap, hevder den danske professoren i pedagogikk Bo Jacobsen.

DET FINNES

selvsagt positive sider ved prosjekt- og gruppeinndelingen. Man får plassert unge som har like interesser i samme gruppe, og fagligheten kan styrkes. Gode faglærere får hånd om interesserte elever i det faget de underviser i. De som er gode i matematikk, kan få prøve seg mot hverandre, sier f.eks. rektor Gro Rustad i Ås til Aftenposten. Det samme kan skje i musikk. Og mindre flinke elever kan også samles, eller de litt engstelige jentene kan gå sammen og ikke bli undertrykt av de brautende gutta. Men jeg syns jeg kjenner igjen lille Marius hos Kielland i dette opplegget.

VI LEVER UNDER

individualismens og markedsliberalismens sterke vindkast. Vi skal til enhver tid gjøre det som lønner seg eller som er morsomt for den enkelte. Det er ikke så viktig å gjøre noe for andre, å renonsere litt på eget for at den andre skal få det litt bedre. Det ene sosiale fellesskapet etter det andre avskaffes, det er snart ikke liv i sivilsamfunnets institusjoner, viste maktutredningen. De klassefrie prosjektskolene vil rive ned den siste resten av strukturert samfunnsfellesskap i ung alder. Skoleklassen har med sine gleder og utfordringer vært en god start for en god samfunnsborger.