Klassekamp langs elva

Når markfiske forbys og fornemme fluefiskere får forrang, tennes gemyttene ved elvebredden, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På noen områder er Norge en mangfoldig affære. Det gjelder bl.a. forholdet til den dyreart som står nordmenn nærmest, altså fisken. Olav Digre - seinere kjent som Den Hellige - måtte bestikke bonden på Garmo med fiskerett i vannet Tesse for at han skulle gå over til Jesus og bygge kirke. I norrøne lovtekster beskrives jurisdiksjonens grense som "så langt som laksen går". 3. juni 1903 gikk ca. 1500 fiskere til angrep på hvalstasjonen i Mehamn for å redde levebrødet sitt. Torsken hadde sviktet og de trodde det skyldtes mangel på hval som kunne drive fisken mot land. Militære styrker måtte settes inn for å dempe gemyttene og hindre at revolten spredde seg. Våre fettere på det skjæret som kalles Island, er alltid klar til krig for torsken.

FOR NORDMENN er fisk viktig. Enten det er som næring, som kystkulturens forutsetning eller som fritidsaktivitet. Ikke minst er fritidsfisket blitt stadig viktigere - fremfor alt økonomisk. I de to Trøndelagsfylkene har laksefiskets totalverdi forlengst passert en milliard kroner om man teller opp alt som galskapen medfører av økonomisk aktivitet og utlegg. I dette paradiset lever også den urgamle motsetningen mellom lordene og folket. Det var britiske aristokrater som innførte fluefisket i Norge. På det tidspunktet brukte bøndene heller høygaffel, garn, not og krokredskap med mark. Laks var først og fremst billig, lokal mat for tjenestefolket.

I DETTE PERSPEKTIVET er det oppsiktsvekkende at det plutselig - og midt i sesongen - ble innført forbud mot markfiske i lakselevene som renner ut i Trondheimsfjorden. Bestemmelsen følger et påbud om å sette ut all hunnlaks. Forbudet mot markfiske begrunnes med at denne metoden kroker hardere og dypere enn flue- og slukfiske. Min egen rundspørring blant erfarne markfiskere i Gaula bekrefter ikke vitenskapeligheten i dette. Som forvaltningstiltak vil forbudet mot markfiske ha liten eller ingen effekt.

SYMBOLEFFEKTEN vil derimot bli stor. Tiltaket følger en hovedtrend som gjelder alt fritidsfiske: Det blir dyrere, mer ekslusivt, mer motepreget og restriksjonene øker. Vi går mot en situasjon hvor pris kan bli det viktigste forvaltningsinstrumentet. Stenger man allmuen ute og selger fiskeretten til dem som alltid har hatt snelle av gull, blir presset på bestandene mindre. Her møtes grunneiernes økonomiske drev med grønne verdier og pengefolkets behov for å vise at de lever. I forlengelsen av dette ligger unaturlige og etisk tvilsomme forvaltningsmetoder som fang og slipp. Kanskje er det et tidsspørsmål før lekeguttene innfører dette i jakta også. Bjørnejakt med bedøvelsespil er framtida: Jegeren får trofebildet, dyret våkner opp igjen.

DEN SOM SKRIVER dette er ingen uhildet observatør. Her finnes ingen objektiv og balansert journalistikk, for dem som tror at denslags eksisterer. Jeg er snarere en rasende aktør som hadde markstangen klar for et angrep på Gaula sist i august. Økologisk er jeg derimot en drøm. Gjennom år har jeg lagt igjen noe som er på størrelse med et gammeldags studielån ved Gaulas bredder, men uten at det har gått ut over stammen av laks.

DET SOM SKJER i lakseelvene i Trøndelag er et varsel om at forvaltning av naturressursene raskt kan bli en konflikt mellom grunneieres økonomiske interesser og allmennhetens rettigheter. Alle skjønner at den som eier et laksevald eller et godt ørretvann, gjerne vil ha skikkelig betaling når andre beskatter bestanden. Det er en oppfatning som i Norge går tilbake til før-kristen tid. Det nye er at pengefiskerne har kommet - med redskaper som glimter av effektivitet og synlighet. Hva er vel en laks på femten kilo hvis den ikke er dokumentert?

JEG HAR EN DRØM som gjelder alle Norges Jålefiskere. De bør snarest få egne reservater der de kan fiske under kontrollerte former som harmonerer med livststil, etikk og lommebok.

Det som passer best er vakre damanlegg i treløse landskap (ingen fluer i busk og kratt) der det er lett og sikkert å sette ut igjen fangsten.

Samtidig kan fastmonterte, men bevegelige, kameraer dokumentere at overgjødd fisk er tatt. Slik blir det, tross alt, kort vei til den endelige løsning: Laksefiske i smoking.