Klasseklemme

«Tidsklemmedebatten er først og fremst en middelklassedebatt.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SANNSYNLIGVIS

var det ordet «lurt» som satte fart i årets heftige debatt om tidsklemmeproblematikken. Hadde psykolog og Aftenposten-spaltist Sissel Gran utstyrt det utløsende innlegget med tittelen «Ung og sliten», og droppet ordet «lurt», ville artikkelen trolig vært ei døgnflue i mengden av liknende vitnesbyrd. Det mener i hvert fall Gran selv som i går klemte inn plass til et foredrag under et lunsj-seminar i Likestillingssenteret.

Men med ordet «lurt» hektet på med psykologisk teft, og med lattermild tillatelse fra den unge, slitne og tidsklemte kvinnen, var rabalderet i gang. For hvem hadde lurt henne om ikke gammelfeministene, opprinnelig kalt nyfeministene, som gjorde grovarbeidet og la veien åpen for dagens unge kvinner. Ordet «lurt» pirret ifølge psykolog Gran åpenbart manges irritasjonssenter og førte til at det dannet seg fronter mellom generasjoner, mellom kvinner og menn, mellom dem som kjente seg igjen og dem som ikke kjente seg igjen, og mellom dem som så klemma som et individuelt problem, og dem som så det som et samfunnsmessig. Politisk bevisste og likestillingsorienterte kvinner likte ikke lurt-debatten. Og kjønnsforskerne var nesten helt fraværende.

FRAVÆRENDE

har også klasseperspektivet vært, ifølge sosialantropolog Runar Døving. Han mener tidsklemmedebatten først og fremst er en middelklassedebatt. Den handler om en tilstand som først og fremst oppleves av middelklassens kvinner og menn og som uttrykkes av de samme gjennom mediene. To karrierer og gjensidige forventninger om likestilling og samarbeid går som kjent ikke alltid opp. Politikere og journalister er gode eksempler.

SOSIOLOG

May-Len Skilbrei har forsket på hvordan kvinner i andre lag av befolkningen, nærmere bestemt renholdere og kassamedarbeidere, føler krysspresset mellom hjem og arbeid. De kvinnene hun spurte, følte ikke tidsklemma så strammende. De jobbet så mye de måtte, ut fra økonomiske grunner, men prioriterte sine omsorgsoppgaver i hjem og familie. Verken de eller deres menn hadde forventninger om karriere og yrkesmessige prestasjoner. De identifiserte seg mer med sine menn enn med kvinner i middelklassen som kjemper for egen karriere, egen frihet og egne rettigheter. Retten til å ha et lavt lønnet butikkarbeid er ikke en kampsak i samme grad som retten til å praktisere jus, påpeker forskeren. Alle de undersøkte arbeiderkvinnene gjorde mest av husarbeidet hjemme og ga ikke uttrykk for bitterhet over det. De konkurrerte heller ikke med sine menn om å gjøre karriere. «På hjemmebane, forstått som familie, venner, naboer og kolleger, mottar de bekreftelse på at deres måte å være kvinne på er riktig,» skriver Skilbrei.

Hun mener at feminister og kvinneforskere må være seg bevisst at de snakker fra en maktposisjon. Hadde det vært Noras tjenere som hadde gjort opprør i Ibsens «Et dukkehjem», ville det vært rettet mot undertrykkeren Nora.