Klassen av 1961

Generasjonen før 68-erne feirer etter hvert sine 40-årsjubileum for examen artium.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET REISTE SEG INGEN SØYLER som symboliserte arven fra antikken, intet relieff av Minerva som fortalte at man sto foran inngangen til et lærdommens tempel. Steinkjer offentlege landsgymnas var en enkel arkitektonisk framtoning, umiskjennelig 1930-talls ingeniørfunkis inneklemt mellom folkeskolens stilsikre jugend fra århundrets begynnelse og realskolens luftigere etterkrigsarkitektur. I trappa opp fra inngangen møtte man den umiskjennelige lukten av grønnsåpe, gjenglemt tøy og nybonet golv. For meg er det duften av lærdom den dag i dag. Og innenfor dørene befant seg lærde, kravstore og strenge lektorer.

FRA DETTE BESKJEDNE akademi vandret jeg ut med examen artium en sollys dag i juni 1961. Sist helg møttes klassen til jubileum. Vi er i 60-årsalderen nå, og det går mot slutten på vår tid som den ledende generasjon. Man overveldes av nostalgi ved et slikt møte, naturligvis. Men det er faktisk noe spesielt med denne generasjonen: Den var ikke 68-ere, den var pre-68. Når vi nå ser tilbake, er veldig mye annerledes. Framskrittstroen er svekket. Landsgymnaset er definitivt borte, både institusjonen og vår bygning. Det fikk seg tilmålt vel et halvt århundre som studieforberedende skole for landseliten. Landsgymnaset fostret en betydelig skare av nasjonale ledere. Det gikk en vei fra denne skolen, via universitet og lærerskole, annerledeslandets universitet, til Norges storting og regjering. Petter Jakob Bjerve, Olav Gjærevoll og Helge Sivertsen var blant dem. Den fremste blant 61-erne er nok Einar Førde. Nå går både han og NRK inn en ny fase.

NÆR HALVPARTEN ble lærere og lektorer. Mange av disse føler seg nærmere knyttet til den lærergenerasjonen som underviste dem i demokrati og borgerånd enn til de sosialpedagogiske etterfølgerne i skolestua. De beklager seg over mangel på kunnskap og innsatsvilje på alle skoletrinn. I dag er lærernes og lektorenes organisasjoner fusjonert vekk og har dermed tapt sin egen identitet. De framstår som mer opptatt av sine tariffer enn sitt fag. Denne uka ble også lektorenes utdanning nedlagt av Trond Giske, som en økonomisk og byråkratisk tilpasningsreform, utredet av byråkrater, og ikke som en politisk nødvendighet for å bygge Norge i et nytt årtusen.

For mange av oss som gikk landsgymnaset, ble livet en sosial reise fra beskjedne kår fram til de høyeste stillinger og verv. Klassen av 1961 er en del av den historien. Fire institusjoner har vært pregende på denne generasjonen landsungdom: skolen, arbeiderpartiet, språkstriden og NRK. Vi ble født under krig og Nygaardsvold og ble voksne under Gerhardsen. Men vi ble også født til læreboknormalen av 1938. Skolereformer åpnet i vår tid kunnskapens hus for stadig flere. På landsgymnaset satt vi under kateteret til normeringslystne landsmålslektorer utdannet i Halvdan Kohts og Didrik Arup Seips ånd. De hadde, som Gerhardsens menn for øvrig, styringsambisjoner. Der ingeniører bygde vei, kai og molo, ville filologene bygge et nytt norsk språk tuftet på folkemålet og Wergelands og Bjørnsons språkform. Det var ledd i et stort nasjonalt og sosialt prosjekt som startet i 1884, og skulle bidra til å integrere alle samfunnsgrupper i et kulturelt fellesskap.

MANGE AV OSS av oss ble grepet av språkplanleggingens muligheter og språktilnærmingens nødvendighet, og vi hadde front mot riksmålets evangelister. Jeg husker med stor glede den vinteren da Ernst Sørensen og Janne Ullmann kom innover Innherred og ble møtt av en særdeles talefør og ilter elev, Per Egil Hegge, Aftenpostens prisbelønte journalist.

I dag er samfunnsplanlegging erstattet av økonomisk liberalisme, verdier handler om pris. Språkstriden er også avviklet, vi erkjenner språkets tradisjonsbærende funksjon som ikke egner seg for filologisk snekkerarbeid. Men samtidig konstaterer mine medelever fra 1961 som ennå står i frontlinjen i skolestuer og auditorier at mange elever nå går ut av grunnskolen uten å beherske lesningens og skrivingens kunst, lærerstudenter velger bort alt som er vanskelig både av språk og realfag, og halvparten stryker. På universitetene mangler selv doktorander begrepspresisjon og sans for stilsjangere.

LANDSGYMNASET representerte folkedannelsen, en motbevegelse til dannelsesborgerskapets verdikonservatisme, men med få innslag av lavkirkelighet og avhold. Vi hadde stor politisk bevissthet, men årskullet fra 1961 kom for tidlig for den marxist-leninistiske farsott. Det kom også for tidlig for pizza og dop. For oss har samfunnsdebatten handlet om moderniseringen av Norge og det rette forhold mellom stat, marked og sivilt samfunn, plan og demokrati. Det er ml-erne og forhenværende AUF-ere med BI som nå preker nyliberalismens evangelium.