Klassisk EU- kompromiss

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tjenestedirektivet som EUs ministerråd ble enige om tidligere denne uka, er et klassisk kompromiss. Klassisk i den forstand at det har med seg kjernen i det egentlige forslaget, nemlig fri handel av tjenester innenfor EU/EØS-markedet, samtidig som det omformulerer direktivets mest kontroversielle punkt, opphavslandsprinsippet. Klassisk også i den forstand at her har trolig EU-kommisjonen fått igjennom det viktigste, mens de som gikk i gatene i protest mot direktivet, ikke like aktivt kan argumentere mot det, og derfor er splittet.

Fri flyt av tjenester blir ansett som nødvendig hvis EU skal nå sine mål fra Lisboa i 2000: å bli verdens mest dynamiske og konkurransedyktige område. Tjenestesektoren står for 70 prosent av EU-landenes BNP, og store handelshindringer på dette feltet representerer en betydelig brems i forhold til dette målet. Derfor la EU-kommisjonen i 2004 fram et forslag til direktiv som ville høvlet ned bremseklossene fullstendig. Blant annet skulle en tjenesteyter i ett land kunne yte tjenester direkte til borgerne i andre land på hjemlandets vilkår.

Dette utløste voldsomme protester fra fagbevegelsen og fra frihandelsskeptikere, særlig i de gamle EU- og EØS-landene. Man fryktet sosial dumping, undergraving av velferdsstaten og uthuling av arbeidsmiljøstandarder. Direktivmotstanderne vant fram. EU-parlamentet utvannet kommisjonens forslag og strøk det omstridte opphavslandsprinsippet. Fagbevegelsen var glad. Den norske regjeringen likeså. Et mulig varslet veto kunne nå unngås.

Resultatet, etter at EU-kommisjonen igjen har flikket på direktivet, er at den frie flyten i prinsippet skal skje, med mindre vertslandet har gode grunner til å motsette seg det. Så blir det opp til EUs organer å godta om eksempelvis Norges argumenter er i tråd med EU-retten. Kompromisset innebærer dermed at EU-domstolen i siste instans vil avgjøre hvilke tjenester som skal kunne konkurrere i Norge, og på hvilke vilkår. Det er den pris norske politikere må betale for den frie adgangen til EUs indre marked. Derfor vil verken LO eller regjeringen protestere mot direktivet. Bare Nei til EU.