Kledelig beskjeden

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Se her, bladfyk, mitt nyeste produkt!

Det lukter fersk trykksverte idet kraftlyrikeren Hagbart Smergel nærmer seg. Han har med seg en polpose full av bøker og slenger den øverste ned på kontorpulten. Tittelen lyder: «Vi kan alle bli den ville».

– Jeg er inspirert av Ingunn Yssen. Hun har løst alle de eksistensielle problemene filosofene har tumlet med fra Sokrates til Sartre. Hvem er jeg? Hvor går jeg? Hvor mye er klokka? Oraklet Yssen har skåret igjennom med sitt credo: «Jeg kler ikke rollen som offer!»

– Ja vel?

– Tidligere gjaldt enten eller, som Kierkegaard uttrykte det. Du er liten eller stor, mobber eller offer, rik eller fattig, tjuv eller politi. Men slik er det ikke.

Poenget er ikke hva man er, men hva man kler å være.

Trond Giske har sagt mye rart denne uka, men alt hadde løst seg hvis han hadde brukt Yssen-formelen: «Jeg kler ikke å rollen som kringkastingssjef.» Eller Siv Jensen: «Jeg kler ikke å være Malmö-ekspert.»

Det spiller ingen rolle hva folk tror de er. Eller rettere sagt, hva folk flest tror at disse menneskene tror at de er.

– Du verden.

– Min bok bærer undertittelen «1001 roller jeg ikke kler» – en selvbiografi som løser den innerste identitetsproblematikken.

– Og hvem er du?

– Jeg kan nevne kapitler som: Jeg kler ikke å være utkastet restaurantgjest. Jeg kler ikke å være restskattbetaler. Jeg kler ikke å stå bakerst i drosjekøen. Jeg kler ikke portvinsnese. Jeg kler ikke å få parkeringsbot. Jeg kler ikke dårlig kritikk. Jeg kler ikke å stå i kø ved kassa på Rema 1000. Jeg kler ikke å betale husleie. Jeg kler ikke flass på jakka. Jeg kler ikke å ramle av danskebåten. Dermed forsvinner alt dette av seg selv. Genialt! Nobelprisen i filosofi til Yssen, fagbevegelsens Einstein. Fra nå av gjelder den psykologiske relativitetsteori.