Klimaendringene og vårt ansvar

Vi kan bremse klimaendringene. Vi har teknologien, og det koster heller ikke så mye. Det er politisk vilje i de rikeste landene det skorter på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det konkluderte FNs klimapanel (IPCC) med for noen uker siden i en ny rapport. Hundrevis av verdens fremste klimaforskere har arbeidet sammen i tre år med den såkalte tredje hovedrapporten fra FNs klimapanel. Rapporten har kommet i tre deler og skal godkjennes på et møte i Nairobi 6. april.

Mens den første delen slår fast at vi nå ser menneskeskapte klimaendringer og at disse vil forsterkes framover, sier andre del at dette vil ramme de fattige land hardest. Dette til tross for at det er Vesten som slipper ut desidert mest klimagasser. Hvordan vi forholder oss til klimaproblemet gjenspeiler derfor vår holdning til folk i den såkalte tredje verden.

Hva kan gjøres?

Minst blest har det vært om rapportens del tre som søker å belyse hva vi kan gjøre med dette. Klimapanelet konkluderer optimistisk med at de miljøvennlige teknologiske løsningene finnes til en overkommelig pris og at utviklingen innen fornybar energi går fortere enn tidligere forventet. Det er altså mulig for oss å gjøre noe med klimaendringer, og vi vet at det haster. Det som mangler, er altså politisk vilje.

I Kyoto-forhandlingene sliter verdens rikeste land med å bli enige om hvordan man skal kunne redusere klimagassutslippene med 5 prosent. For å stabilisere CO2-konsentrasjonene i atmosfæren, må man imidlertid redusere utslippene med rundt 70 prosent. Kyoto-avtalen skulle være et lite, men viktig skritt for å bremse klimaendringene, men ikke engang dette har altså verdens ledere klart å få til foreløpig.

Livsstil

Klimaproblemet er en følge av livsstilen i den rike del av verden, med høyt forbruk og høy forurensning fra trafikk og kraftproduksjon. Det er derfor vi som har hovedansvaret. En mulig målsetting kunne vært at man sa at konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren om hundre år ikke burde være mer enn dobbelt så høy som i førindustriell tid og at man på det tidspunktet hadde fordelt utslippene slik at hver person hadde rett til like store utslipp. U-landene, som har forurenset lite og trenger sosial og økonomisk utvikling, kan dermed forurense mer: Nå er det deres tur. Rike land har brukt opp sin del av atmosfæren, sin forurensningskvote. Oljelandet Norge ville på lang sikt måttet redusere utslippene sine drastisk. Dette kan synes dramatisk, men er på mange måter det mest rettferdige. Uten en slik langsiktig målsetting vil lett de internasjonale forhandlingene kunne «løses» ved å slakke på kravene og la det framtidige miljøet bli salderingspost for de rike landenes mer kortsiktige økonomiske interesser.

Oppleve

I mellomtiden vil vi alle i årene framover oppleve klimaendringer. Disse vil noen ganger kunne slå gunstig ut (lengre vekstsesonger, økt vannkraftproduksjon), men vil også kunne ramme lokalsamfunn gjennom ras, flom og mindre gunstige vilkår for eksempel for fiske og vinterturisme. Særlig endringer i rammevilkår for fiske og samferdsel vil antakelig kunne bety mye nasjonaløkonomisk og for de ytre regioner i Norge og dermed for bosetningsmønsteret. Hvordan vi forholder oss til dette og hva slags teknologi vi skal ta i bruk for å bremse klimaendringene, diskuteres på en nasjonal klimaforskningskonferanse som arrangeres i Oslo av Norges forskningsråd i morgen.

Uansett tiltak og uansett teknologisk utvikling vil klimaet endre seg i årene som kommer. En viktig utfordring er derfor å kartlegge mulige virkninger av slike klimaendringer og hva vi kan gjøre for å minimalisere skadeeffektene av disse på nasjonalt og lokalt nivå. Norges forskningsråd har derfor satt ned en arbeidsgruppe for utredning av forskningsbehov i denne sammenheng. Undertegnede, som er bedt om å lede dette arbeidet, ser fram til at myndigheter på alle nivåer innser sitt ansvar for å gjøre oss mer forberedt på de endringer i klima som vi selv i mange år har vært med på å forårsake.