Klimaskiftet

Med Åslaug Haga som oljeminister blir det et nytt klima i regjeringen, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter at Odd Roger Enoksen reiser hjem til Andøya for å være mer sammen med familien, blir det et historisk kvinneflertall i regjeringen. Det sier mye om hvor langt likestillingen er kommet når det ikke blir laget et stort nummer av. I det nordiske mesterskapet ble vi dessuten slått på målstreken av Finlands regjering. Vel så interessant er «kvinneflertallet» i regjeringens underutvalg, hvor balansen kan tippe i miljøets favør når Åslaug Haga inntar det tunge og avgjørende Olje- og energidepartementet.

Miljøoptimistene så i hvert fall gårsdagens utskifting i regjeringen som et godt tegn for miljøpolitikken, og feiret Enoksens avgang med bløtkake og jubel. Selv om fagstatsråden Helen Bjørnøy er en takknemlig skyteskive for miljøaktivister, ligger makta og pengene i de to departementene Halvorsen og Haga nå styrer. Når begge departementene møter Statsministerens kontor i det allmektige underutvalget skal Jens Stoltenberg få kjørt seg i den praktiske klimapolitikken. Både Halvorsen og Haga ønsker blant annet større utslippskutt hjemme enn kinafrelseren Stoltenberg.

Byttet av statsråder kan varsle det taktskiftet i regjeringens klimapolitikk som er blitt etterlyst. Denne uka gikk generalsekretær Rasmus Hansson i World Wildlife Fund ut og mente klimapolitikk er for viktig til å ligge under miljøverndepartementet. Greit nok med god gammeldags miljøpolitikk, kildesortering, nasjonalparker og alt det der, men her må det store overordnete grep til. Når bare tre av statsbudsjettets 850 milliarder kroner går til Bjørnøys departement døper Hansson det like gjerne om til «fillemiljøverndepartementet». I debatten mellom ham og Bjørnøy kunne det høres ut som han sparte kreftene til møtet med de større bukkene bruse, og Bjørnøy som ikke ville lekke fra statsbudsjettet, måtte også erkjenne at hun ofte stanget hodet mot tyngre interesser i regjeringen.

Kritikken kan minne om den som med ujevne mellomrom rettes mot Karita Bekkemellems «bittelilledepartement». Det er strippet for oppgaver, ressurser og makt, blir det hevdet, og på toppen sitter en av regjeringens svakere kort. Men hvis likestilling bare hadde vært ivaretatt av likestillingsdepartementet og miljøvern bare av miljøverndepartementet, hadde det stått dårlig til med begge deler. I likestilling drives det «mainstreaming», det vil si at det skal gjennomsyre all politikk. Når det årlige likestillingsregnskapet gjøres opp, kommer noen av de tyngre postene fra andre departementer. Slik må det også være i klimapolitikken. Alle departementer må utrede miljøkonsekvensene av sin politikk; ikke minst olje- og energi og samferdselsdepartementet, som i praksis er de viktigste miljøverndepartementene. Liv Signe Navarsete er en god miljøvernminister når hun bestyrer regjeringens jernbanesatsing. Oljeministeren kan knapt kalles det samme så lenge hun i hovedsak bidrar til klimaforverring, men dermed kan hun også bli regjeringens viktigste klimaforsvarer hvis hun tør. Det er på hennes fagfelt de største endringene må skje, både når det gjelder utslippskutt, renseteknologi og fornybar energi; tre områder miljøbevegelsen mener hennes forgjenger var defensiv og vinglete på.

Ønsket om en egen klimaminister er båret fram av frustrasjonen over Bjørnøy, som flere spekulerer i er neste statsråd ut. Men kanskje er det på tide å la Bjørnøy få en pause som hoggestabbe. Regjeringen har allerede en klimaminister. Han heter Jens Stoltenberg. Når han reiser til New York i helga for å delta i FN-toppmøtet om klima ønsker han å stå fram som hele verdens klimaminister, i fotsporene til bærekraftige Gro, men skal han få gjennomslag og ha troverdighet må han vise større dristighet på hjemmebane. Stoltenberg bør i det minste klare å fri seg fra Frp’s klamme omfavnelse. Om den føles aldri så urettferdig, kan han bare gjøre det gjennom konkret handling.

Det vil han bli ytterligere presset til av sin nye oljeminister. Kommunevalget er over, og Senterpartiet fikk maks uttelling for regjeringenes milliarder til kommunene. Dermed kan Åslaug Haga gå videre til den utfordringen som kanskje vil veie tyngst når velgerne skal felle sin dom over regjeringen om to år. Riktignok vet ikke partilederen forskjellen på rødt og hvitt kjøtt, men partiet har fått et enda sterkere grep om to av regjeringens viktigste klimadepartementer. Hvis Haga klarer å kombinere forvaltningen av oljeformuen med en offensiv miljøsatsing og Navarsete får jernbanen på skinner, kan Senterpartiet plutselig stikke av med miljøseieren i neste valgkamp. Halvorsen vil kjempe hardt om den æren, skal Stoltenberg få merke.

Det historiske kvinneflertallet i regjeringen vil trolige ikke vare lenge. Stoltenbergs kvotepolitikk på det området, gir Ap rom for en ny mann ved neste korsvei.