Klisjeer og kunnskap

Kim Småge er en av de mest leste og mest omtalte krimforfattere i Norge. Det er perioder under lesingen av hennes siste roman «En kjernesunn død», hvor dette faktum både bekymrer og overrasker meg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Årets roman er nemlig et nokså typisk Småge-produkt, befengt og beriket med denne forfatterens særegne svakheter og styrke.

Den mest åpenbare svakheten er Småges forslitte språk. Slik nordmenn snakker når de på det mest livløse gjør bruk av sitt morsmål, slik skriver forfatteren Kim Småge når hun er på sitt svakeste. Det er i slike partier at barn kalles for «avkom» og foreldre naturligvis for «opphav». Og hele veien krydres romanen av forklarende setningsemner, som kanskje er ment å virke «korthogne», men som i stedet både blir unødige og malplasserte.

Tilfeldigvis

Det er også synd å si at Småges intrige holder vann. I denne boka befinner hennes gjenganger-heltinne, politikvinnen Anne-Kin Halvorsen seg ved Trondheim politikammer, seg tilfeldigvis i svømmehallen idet et ungt svømmetalent drukner. Politibetjent Halvorsen besitter her tilfeldigvis stor sakkunnskap, gammel svømmetrener som hun er.

Hennes oppløpne bror, 15 år gamle Kristian, forbytter tilfeldigvis kassett med en slalåmstjerne, et faktum som skal få stor betydning for romanens videre framdrift. Gutten begynner tilfeldigvis med bodybuilding, akkurat tidsnok til at han med begge beina kommer jumpende ned i intrigens utflytende smørøye. Og det hele toner ut i en metafysisk sammenheng mellom smugling av idrettsdop og mord på prostituerte. Den prostituerte var for øvrig tilfeldigvis en nær venninne av Anne-Kin.

Som man skjønner, handler «En kjernesunn død» om idrett, dop og uvettig jakt på prestasjoner, et usedvanlig aktuelt tema, ikke minst i dette landet hvor idrettsprestasjoner i stadig større grad konstituerer vårt nasjonale selvbilde. Og dermed beveger vi oss inn på noe av det som også kjennetegner krimforfatter Småge: Hennes nær sagt journalistiske sans for det som er i fokus. Tidligere har hun blant annet tatt for seg NATO-anlegg i norske fjorder, aids-frykt og kjærlighetslengsel, kvinner som gjør opp med undertrykkende menn.

Hun finner en aktuell streng, med andre ord, og denne sansen for det som er i tida virker verken spekulativ eller «lur». Det tyder rett og slett på et samfunnsmessig engasjement, et oppriktig og dyptfølt ønske om å gå inn i sin tid, og forholde seg aktivt til det som skjer. Best blir Kim Småge derfor når hun slipper seg løs, lar klisjeene fare og gir seg sitt eget - og Anne-Kin Halvorsens - raseri i vold.