FARLIG: Da diamant-dagbruddet Mir ble stengt i 2004, hadde hullet i bakken blitt 1,2 kilometer vidt og en halv kilometer dypt. Helikoptre kan ikke fly over det på grunn av faren for å bli sugd ned av luftstrømmene. Foto: Science Photo Library/Scanpix
FARLIG: Da diamant-dagbruddet Mir ble stengt i 2004, hadde hullet i bakken blitt 1,2 kilometer vidt og en halv kilometer dypt. Helikoptre kan ikke fly over det på grunn av faren for å bli sugd ned av luftstrømmene. Foto: Science Photo Library/ScanpixVis mer

Klodens nest største hull var fullt av diamanter

Den sovjetiske diamantgruven Mir omgis av mysterier.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var mye de ikke skjønte, diamanthandlerne i den multinasjonale gruvegiganten De Beers som tok imot diamantene fra et gigantisk hull i bakken i det nordøstlige Sibir.

Et av de største mysteriene var dette:  Hvorfor var de tilnærmet like store, kommunist-diamantene som blant diamanthandlere gikk under navnet «Sølvbjørner»?

I 1976 hadde nysgjerrigheten og frustrasjonen blitt så stor at Sir Philip Oppenheimer ble sendt til Sovjetunionen for å klarlegge de
gåtefulle omstendighetene.

Iskald krig Det begynte mer enn 20 år tidligere, da sovjetiske geologer var på vill jakt etter diamanter. Stalin behøvde dem i kappløpet med Vesten, både for å skaffe seg hard valuta og for å bygge opp sovjetisk industri.

For den blodtørstige diktatoren var det derfor bedre enn å finne gull, da sovjetiske geologer på 1950-tallet kom på sporet av store diamantforekomster i det ugjestmilde Øst-Sibir.

I 1955 ble dagbruddet Mir og den tilstøtende byen Mirny grunnlagt, og det var klart for et av de aller kaldeste kapitlene av den kalde krigen.

Det kunne ha vært en smal sak å grave seg ned til de rike diamantforekomstene - hadde det ikke vært for den bitende kulden.

Jetmotorer Ifølge den New York-baserte teknologi-bloggen Gizmodo, som har viet en lang artikkel til historien om «Diamantgruva som hjalp til med å bygge Sovjetunionen», var det så kaldt i Mirny at gummien frøs og stålet brakk.

Dermed var det gjennom det meste av året umulig å grave i bakken. De sovjetiske ingeniørene løste det ved å brenne hull i permafrosten med jetmotorer, og med dynamitt.

Snart striregnet det med russiske diamanter over verdensmarkedet.

Frustrerende diamantregn Hos De Beers i London, det opprinnelig sørafrikanske selskapet som dominerer verdens diamantmarked, var det stor bekymring.

Diamantfirmaet som er beryktet i vide kretser for sin handel med såkalte bloddiamanter, fryktet et prisfall så stort at bunnen kunne gå ut av det internasjonale markedet.

De Beers så seg nødt til å kjøpe inn store mengder av de sovjetiske diamantene. Da diamantregnet ikke bare fortsatte, men økte, skjønte selskapets eksperter mindre og mindre av hva som foregikk.

Særlig fordi deres egne prognoser ifølge nettstedet til diamantfirmaet Abazias tilsa en fallende kurve i produksjonen.

Uløst mysterium I 1976 var frustrasjonen så stor at Sir Philip Oppenheimer, et av overhodene i familien som kontrollerer De Beers, fikk arrangert et besøk til Mir for å finne ut hva som skjedde.

Ifølge Abazias sørget sovjeterne for å holde ham i Moskva en stor del av tida, under påskudd av at været var for dårlig. Da han til slutt kom fram til gruva, ble han avspist med en 20 minutter lang visitt - som i følge Abazias' artikkel ikke kastet lys over mysteriene rundt diamantproduksjonen.

Helikopter-fare Det fortsatte til ut på 2000-tallet. Da Mir til slutt ble lagt ned, hadde den ifølge Abazias' artikkel vært det største diamantdagbruddet i verden.

Hullet i bakken er 1,2 kilometer vidt og en halv kilometer dypt, og skal være det nest største menneskeskapte hullet i verden etter Bingham Canyon Mine i USA.

Det er så stort at helikoptre ikke kan fly over på grunn av faren for å bli sugd ned av luftstrømmene som skapes av det enorme gapet i jorda.

BLOD OG DIAMANTER: For den blodtørstige diktatoren Josef Stalin var det bedre enn å finne gull, da sovjetiske geologer på 1950-tallet kom på sporet av store diamantforekomster i det ugjestmilde Øst-Sibir. Arkivfoto: Scanpix
BLOD OG DIAMANTER: For den blodtørstige diktatoren Josef Stalin var det bedre enn å finne gull, da sovjetiske geologer på 1950-tallet kom på sporet av store diamantforekomster i det ugjestmilde Øst-Sibir. Arkivfoto: Scanpix Vis mer