Klok sorti

«Det var nesten så vi kunne høre et unisont lettelsens sukk i forsamlingen.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENS VI TRAMPET TAKTEN til Namsos-bandet D.D.E., før Thorbjørn Jagland skulle holde sin avskjedstale som partileder, spøkte tittelen «Det var det» i vårt hode. Men det ville vært en ufortjent og uærbødig innledning på en omtale av Jaglands kloke sorti. For den var klok. Hans siste åpningstale som partileder hadde et perspektiv i tid og rom som får interne stridigheter og gnyet i hverdagspolitikken til å fortone seg som uvesentligheter. Han snakket om en klode i ubalanse, om svarte skyer i horisonten, om terror, mennesker på flukt og om aids som utrydder hele generasjoner i Afrika. Han tok landsmøtet med på en reise til Midtøsten, til Irak, til Moskva, til Bali, hvor bomber springer og kriger truer, og tok for seg de virkelig store, internasjonale utfordringene. Dette som en kontrast til tilstandene i norsk politikk, hvor problemene og utfordringene er håndgripelige, men hvor politikerne likevel ikke ser ut til å klare å håndtere dem. Dette fordi solidariteten er svekket, og fordi solidaritetsalternativet ikke lenger virker. Vi kunne oppfattet dette som: «fordi dere ikke lenger hører på meg», men vi gjorde ikke det.

DENNE GANG HANDLET ikke talen først og fremst om Jagland, bortsett fra et avsnitt om hans personlige innsats og rolle i forsøket på å skape fred i Midtøsten. Men talen var kjemisk fri for personlig bitterhet, som vi seinest kunne ane i hans artikkel i Samtiden. Den var også fri for giftige stikk til dem i partiet som måtte ha motarbeidet ham som partileder. Jaglands fiende var denne gang den tøylesløse kapitalismen og tabloide medier. Hans omsorg var rettet mot verdens fattige. Løsningene var internasjonale. Selv hans påpeking av hvor uheldig det er når opposisjonen påtvinger regjeringen dyre forlik (les: barnehageforliket), ble denne gang ikke oppfattet som noe spark til Jens.

NÅR HAN I TILLEGG klarte å bringe litt latter med muntre historier innimellom sine analyser, var det nesten så vi kunne høre et unisont lettelsens sukk i forsamlingen. Ingen ble forlegne, ingen ble provosert, ingen følte seg uforskyldt anklaget. Jagland valgte en verdig sorti. «Det går likar da!», for å vri litt på D.D.E.s gamle slager.