Klokt klovneri om krigen

Mange har laget komikk av krig, men ingen har gjort det akkurat som Roberto Benigni i «Livet er herlig». Han tar klovneriet rett inn i konsentrasjonsleirene i en rørende, original og klok film.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er et modig og fantasifullt prosjekt, hvor eventyr og illusjon står i kontrast til annen verdenskrigs virkelighet av uhyrlige forbrytelser. Og Benigni lar satire, slapstick, komikk og sosialrealisme gå opp i en enhet.

Vi møter hans Chaplin-inspirerte figur Guido i 1939, ved ankomsten til en liten, italiensk by, der han nærer store drømmer om å åpne en bokhandel og faller pladask for Dora (Nicoletta Braschi).

Hun er uheldigvis forlovet med stedets fascistfører, men denne er jo gørrkjedelig i forhold til vår uskyldige, barnlige, hjertevarme klovn. Bryllup og barn blir det.

Men Guido er jøde. Når raselovene blir bitter realitet, skal han og sønnen deporteres. Dora blir med på toget for i hvert fall å være i samme leir som dem.

For Guido blir det nå maktpåliggende å få sønnen gjennom helvetet. Han lar gutten tro at de deltar i en lek. Hvordan Benignis Guido spinner fram denne fantasien, alt mens likhaugene vokser og gasskamrene jobber overtid, er en fryd å se. Hans forklaringer for barnet, hans dikteriske omgang med tyske ordrer for å viske bort frykten er morsomt og gripende.

Realismen og alvoret uteblir likevel aldri.

Dette er en fascinerende vev av en film, en uvanlig historie. Benigni balanserer helsprøtt klovneri med finstemt presisjon.

Å si at dette er en vakker, dypt human og allmennmenneskelig film høres alt ut som klisjeer. Men sånn er det. Denne blir du glad i.