Klokt om sigøynerne

Grovkornet, tragisk, eksotisk og morsom, «Gadjo Dilo» er en film som byr på det meste.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På en øde vei, i et øde vinterlandskap et sted i Romania, trasker en mann. Han heter Stéphane, er fransk og har én ting i hodet: Å oppspore sigøynersangerinnen Nora Luca. Når natta faller på, møter han en gammel gubbe som tilbyr vodka og husrom, og lover å hjelpe ham med å finne Luca.

Vi røper ikke for mye når vi sier at han ikke finner henne, det er etter hvert andre ting som blir viktigere for franskmannen. Som landsbyens gadjo dilo (gale fremmede), finner han i stedet tilhørighet og kjærlighet.

Jo da, vi har sett historien før. Det handler igjen om kulturforskjeller eksemplifisert gjennom den unge mannen fra storbyen i det «siviliserte» vesten og hans møte med det «primitive», fargesterke og livsglade.

Og gjennom dette møtet sitter han igjen med en større forståelse av sine omgivelser.

«Gadjo Dilo» har vunnet en rekke priser, blant annet publikumsprisen på årets Tromsøfestival. Ikke overraskende, dette er en svært underholdende film, som males ut i grove strøk med bred pensel.

Det er også alltid en fare for at filmer som dette går over streken og blir fargerik folklore eller kulturrelativistisk «nå skal vi forstå dere i hjel»-film.

Det skjer ikke her, regissøren har heldigvis valgt å vise flere fasetter av sigøynerne. Og i likhet med hovedpersonen kommer kanskje også vi ut av dette med en utvidet horisont.