Klørne bak tronen

Dronning Sonja er så korrekt at hun aldri står i veien for sola. Den skal falle på kongen. Samtidig aner vi hvem som har klørne bak tronen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag feires dronningens 70-års dag i en regi som etter hvert er blitt typisk for det norske monarkiet. Her blandes det folkelige, naturen, religionen og det fyrstelige i faste porsjoner. 70 år gamle Inger Mydland fra Madla, som fremdeles jobber med voksenopplæring, er invitert til lunsjen i Stavanger. For Sonja blir det også byvandring, en tur innom domkirken mens det hele avsluttes med festmiddag der det vil glitre i tiaraene og skinne i ordensbånd. På gjestelisten står konger, dronninger, prinser og prinsesser av ulikt slag, en erkehertug, en storhertug foruten de med lavere rang: hertugen av Lugo, grev Jefferson-Friedrich von Pfeil und Klein-Ellguth, friherre Niclas Silvferschiøld etc.

DENNE GJENGEN med gamle navn og støvete titler vil ha godt av å bli luftet i det usikre været på Sørvestlandet der regn, sol og vind skifter raskere enn rettene i et kongelig taffel. Kanskje må Sonja ta fram den gule sydvesten, den som gjør at hun likner en kvinnelig los malt av Odd Nerdrum og mindre på Christian Krohgs hardbarkede klassiker. Likevel er det nok Sonja i sydvesten som står sterkest i folket: Friluftsmennesket som trosser alle typer dårlig vær, kvinnen som liker seg på topper hvor vinden er hard og vedvarende, hun som tåler høy sjø. Det synes å stemme med inntrykket av en viljesterk kvinne med sans for orden og perfeksjon, men også med behov for heftige opplevelser og med atskillig toleranse for avvik som kan korrigeres.

SONJAS VIKTIGSTE bidrag – historisk og politisk – er biologisk. Uten henne ville det unge norske monarkiet dødd ut. Da daværende statsminister Per Borten spurte kronprins Harald om hva han ville gjøre dersom han ikke fikk samtykke til å gifte seg med konfeksjonshandlerens datter, fikk han et kontant svar. Da ville Harald forbli ugift. Siden har Sonja utviklet sin egen rolle betydelig, ikke minst ved å være den faste hånd i moderniseringen av monarkiet. Motkreftene har vært sterke. Kong Olavs hoff og slott var en falleferdig militærkaserne, avstengt fra verden utenfor. Politisk ble hun motarbeidet helt inn i Stortingets presidentskap som mente hun var for dominerende. I årevis ble Sonja omtalt i nedsettende ordelag i sin egen klasse, dvs. det lille vi hadde av pent borgerskap.

DRONNINGENS ROLLE har vært å utvide monarkiets dekningsområde, ikke overskygge eller komme i veien for de mer konstitusjonelle oppgavene. Interessen og innsatsen for norsk billedkunst er et eksempel på det. Likevel holder hun avstand, og vi vet egentlig lite om hvem hun er. Noen ganger får vi en anelse, f.eks. når mediepresset truer familien, barn eller barnebarn. Da gir hun liv til riksvåpenet, men som løvemor! Slik avrundes også bildet av dronningen: Sterk, elegant og omsorgsfull. En norsk løvinne med klørne intakt.

SPØRSMÅLET I DAG handler likevel ikke om de kongeliges personlighet eller egenskaper, men om landet trenger monarkiet som institusjon. Det ble til ut fra et taktisk behov for støtte fra stormaktene under unionsoppløsningen i 1905. Den som i praksis satte kronen på monarkens hode, var republikaneren Chr. Michelsen. Siden har kongehuset overlevd på politisk kløkt, forståelse av norsk nøkternhet og etter hvert også på medløpende likegyldighet, trangen til glamour og den nye overklassens ønske om å stråle i gjenskinnet fra kronen.

DET ER VANSKELIG å se noen utviklingsmuligheter for kongehuset. Ingenting tyder på at dens politiske rom kan eller bør utvides og nyttefaktoren er diskutabel. Selv kongens rolle som bindeledd mellom nordmenn og nye og gamle minoriteter, er svak fordi han er statskirkens formelle overhode. Likevel har republikken bare flau bris i seilene. Selv den frittalende Trond Nordby – professoren fra den autonome republikken Finnskogen – lager mer støy enn begeistring. Når det republikanske standpunkt reduseres til protest mot glitter og stas, kan det like gjerne brukes til å bekjempe juletreet, og med samme hell.

POENGET ER AT monarkiet i Norge ikke er noen trussel mot folkestyret, bare en aristokratisk rest, en historisk blindtarm. Å skifte ut kong Harald med Thorbjørn Jagland betyr bare at den offentlige debatt mister en viktig deltaker. Skal republikken være et alternativ må den samtidig åpne for en reell fornyelse av folkestyret. Saken må kobles sammen med konkrete forslag som gjør demokratiet langt mer deltakerorientert enn det er i dag. Så lenge det ikke skjer, er Sonja også republikanernes dronning.