Klovn i kamp

Ei bok, en komiker og hans blogg har skremt vettet av hele det politiske etablissementet i Italia.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter planen skulle førstkommende søndag bli regjeringens triumfdag i Italia. Etter Romano Prodis vriene tid i regjering, med et nærmest lammende marginalt flertall, er 14. oktober dagen da jokeren skulle på bordet: Det splitter nye Demokratiske partiet skal velge sin nye leder. Statsminister Prodi har tatt i bruk de store ordene, og snakker om «en historisk hendelse for Italia». De to største partiene i Prodis regjeringskoalisjon smelter sammen under sin nye leder, som etter alle meningsmålinger å dømme vil vinne en brakseier under primærvalget søndag: Han heter Walter Veltroni, borgermester i Roma, og er sett som framtidas mann. Han er både en populær politiker og en habil romanforfatter – Veltroni er mannen som for alvor skulle skremme vekk truslene om Berlusconis tilbakekomst og demme opp for ødeleggende intern splid. Så dukket en komiker opp.

Beppe Grillo heter mannen som i begynnelsen av september røsket grundig opp i Italias politiske landskap. Grillo er en skjeggete 59-år gammel komiker som lenge har vært en populær underholder i Italia. De siste åra har han vært lite å se der makten ellers ferdes i Italia – han er ingen gjenganger på TV, etter at han på begynnelsen av nittitallet beskrev den daværende statsministeren på upassende vis. Men Grillo har i mellomtida bygget opp en blogg, som i flere år har vært landets mest besøkte, med over 200 000 treff hver dag. Han har vært et uromoment, utvilsomt, med sin samfunnskritiske humor, men de færreste har sett ham som noen reell trussel mot det etablerte. Nå er han en uomgjengelig maktfaktor, som får politikere og aviskommentatorer til å advare på alvorligste vis.

Det hele tok av for alvor 8. september, da Grillo trommet sammen til det han kalte «Vaffanculo Day», som vi kan oversette med «Dra til helvete-dagen». Ved hjelp av fans organisert i 250 italienske byer, fikk Grillo folk ut på Italias piazzaer for å be politikerne dra til helvete. Utgangspunktet var et gammelt Grillo-prosjekt: Han ville samle underskrifter for en protest mot at den italienske nasjonalforsamlingen holder seg med 23 parlamentsmedlemmer og senatorer som har det usjarmerende trekket til felles at de alle er dømte kriminelle. De er felt i siste rettsinstans for økonomisk kriminalitet, samarbeid med mafiaen og andre forbrytelser. Men protesten gikk lenger enn som så denne gangen. «Partiene skal bort», ropte Grillo. Og meningsmålingene viste at nesten halvparten av Italias innbyggere støttet ham. Hvordan kunne dette skje? Mye takket være ei bok, rett og slett.

«La Casta» heter den, og handler om frynsegodene til italienske politikere. Det høres kanskje ikke ut som noen pageturner, men det er før man har begynt å bla. For boka, skrevet av to journalister fra landets største avis, skildrer en politisk virkelighet der de folkevalgte fra ytterste venstre til ytterste høyre lever i en slags subsidiert champagneboble. Vi snakker gourmetmat i parlamentskantina til latterlig lave subsidierte priser. Skyhøye lønninger – og pensjonsordninger som får opsjonsdebattene i Norge til å minne om en ukepenge-diskusjon ved kjøkkenbordet. Driftskostnadene ved det italienske presidentens hovedkvarter er fire ganger så store som utgiftene man har ved Buckingham Palace. La Casta – Kasten – lever så godt på å være folkevalgte at det virker komplett uforståelig at folket godtar det. «Hvilken framtid har et sånt land», spør forfatterne av boka. Det gjør stadig flere italienere også. Nylig gjorde regjeringen det klart at de vil ha gjennom et lovforslag som reduserer antallet politikere i nasjonalforsamlingen, for å spare penger. Spørsmålet er om det er for lite, for seint.

Hva skjer når politikerforakten nærmer seg noe som bedre kan karakteriseres som politikerhat? Finnes det noen løsning utenfor politikken – og vil italienerne egentlig feie vekk alt sammen? Grillos utfordring har ubehagelige trekk som fortjener de advarslene som er kommet – om at diktaturet alltid lurer bak folkeforførende bevegelser, for eksempel. Samtidig er det ingen tvil om at sinnet har sitt utspring i reelle problemer med en politisk klasse som har stivnet i sin egen virkelighet. Det demokratiske partiet må være i stand til å skru av antipolitikken, en av de største farene for demokratiet, har Prodi sagt. Det er en utfordring ingen politiker i Italia kan ta lett på etter komiker Grillos inntreden.