Klovn og kaptein

Navn: Yngve Hågensen Alder: 61 Yrke: LO-leder

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Makan tel tullebokk, sier Trond Kirkvaag i en Hågensen-parodi, der han fillerister en utsending fra Bergen eller Hordaland eller hvor det nå var og sender ham på dør.

Yngve Hågensen må sjøl ha følt seg som en tullebokk da han fikk det massive nei-flertallet hos sine egne rett i fleisen for tolv dager siden.

Men seks dagers streik, mekling og en ny avtale med arbeidsgiverne, som ble minst dobbelt så dyr som den forrige, gir LO-lederen tilbake i hvert fall halvparten av hans tapte ansikt.

I morgentimene i går tok han også sjølkritikk og sa at selv treige folk som ham merker det når de får «en slik trøkk i trynet». Han var lettet over at det gikk an å riste ut et nytt tilbud fra NO, som han sier der han hopper over H-en. Balansen i arbeidslivet er tilsynelatende gjenopprettet, og Hågensen er ikke bare klovn, men også kaptein.

Det er klovnen vi som står utenfor arbeidstakernes hovedsammenslutning kommer til å savne når han går av som LO-leder neste år; mannen som verbalt er fortrolig med å banne og som slår neven i talerstolen så den knaker. Mannen som følger sine egne brå kast og ikke holder inne når sinnet løper av med ham. Moderasjonsmannen Hågensen er helt sikkert viktig for partiapparat og bedriftseiere, de mer uansvarlige blant oss klapper for en Hågensen som er fly forbanna.

Denne gangen bestemte flertallet av hans medlemmer at tida var inne for å pusse irr av streikevåpenet. Generalen sjøl hadde ikke ladet børsa en gang. Han underskrev en avtale han trodde holdt og reiste til Durban for å treffe fagforeningskamerater. Så ble huset hans påtent og brant ned, og det meste så ut til å gå til skogs for LO-lederen. Men streikevåpenet var altså ikke sendt på skraphaugen riktig ennå, og enn så lenge holder de kjeft som mener at streik er gammeldagse greier i så moderne og flotte tider som våre. Tvert om er LO-streiken til stor inspirasjon for ellers så konfliktredde folk i offentlig sektor.

Yngve Hågensen vet godt at han kan takke sine egne for at han nå står nesten rett igjen. Han tilhører den siste generasjon som «sulten knuget har». Forståelsen av samhold er like sterk hos ham som trangen til å overleve. Han går av på neste LO-kongress til tordnende applaus og med en fin liten fallskjerm i forbundsveska.Om det blir han som får skylda for ytterligere rentehevinger og økt arbeidsledighet, gjenstår å se. Antakelig er ikke vår lille verden blitt slik riktig ennå.