Klovner i kamp

For Frp er all reklame god reklame. Og de andre partiene lar Hagen kjøpe all sendetid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVORDAN KAN DET HA SEG at den største politiske interesse i Norge dreier seg om interne strider i et parti som i sitt vesen er et ikke-parti og en høyrepopulistisk protestbevegelse? Hvordan kan det ha seg at backbenchere som Dag Danielsen og Jørn Stang, for ikke å snakke om ukjente lokalpolitikere som Fredrik Litleskare, Sigrun Sangold Natås og Åse Schmidt blir framtredende rollepersoner i dramaer velgerne verken forstår eller bryr seg om? Hvordan kan det ha seg at nominasjonsmøter i Frp's fylkeslag samler fulle hus, tiltrekker seg fjernsynskanaler og rikspresse, og foranlediger kilometervis av forhåndsstoff i de samme medier?

HELT SIDEN I SOMMER har strid mellom såkalte verstinger og Hagen-disipler skapt bråk i Frp, et bråk som har beslaglagt mye av det rom som finnes for politisk diskusjon og interesse. Og helt siden i sommer har Frp scoret vedvarende høyt på alle meningsmålinger. Riktignok har tallene gått opp og ned, men uansett hvordan de vurderes ligger Frp på et sensasjonelt og historisk høyt nivå. Med stabil oppslutning på noenogtjue prosent ligger Frp an til å gjøre et brakvalg til høsten og få inn en kjempegruppe på Stortinget.

STRID ER EI DET BESTE. Men for et parti med begrenset innflytelse i praktisk politikk, uten venner i det politiske miljø og uten realistiske muligheter til å komme i regjeringsposisjon har det utvilsomt sine fordeler å erobre scenen helt og fullt for seg selv. Det gir oppmerksomhet, oppslutning og et godt valg. Begge fløyer kan tjene på striden, selv den som taper. Intern strid er også egnet til å vise fram partiet. Vi ser jo at det er mangfoldig, at det har et rikt persongalleri, at det er tilsynelatende demokratisk. Enhver engasjert lokaltillitsvalgt kan utfordre etablerte kjendiser fra Stortinget og slik komme inn i lyskjeglen. Uten nominasjonsstridene ville vi heller ikke visst hvor drevne partiets folk er i partivedtekter og organisasjonsdemokrati. Partiformannen sjøl har fått demonstrert sin autoritet. Han har vunnet de to slagene han har engasjert seg i. Han fikk satt skapet på plass i Oslo, og han fikk Vidar Kleppe til å glemme alle tanker om å utfordre Terje Søviknes som nestleder.

DEN STØRSTE FAREN for Hagen er at velgerne går lei av intrigene, eller finner dem så kaotiske at de vender partiet ryggen. Hittil har ikke det skjedd. Foreløpig er ingen av partiets virkelige stjerner blitt ofret i prosessen. Ingen Hedstrøm er blitt vraket, ingen Alvheim er gått lei, ingen Kleppe er kvistet og ingen professor Gundersen er ennå forvist fra sikker plass på Frp's stortingsvalgliste i Akershus. Det har aldri vært fare for splittelse. Bare Danielsen er stuet bort.

MEN HVOR ER ALLE DE ANDRE? Kan noen i full fart ramse opp navnene på nestlederne i de andre politiske partiene? Vet noen hvem som leder Stortingets kirke- og undervisningskomité? Husker dere navnet på bistandsministeren? I hvilket annet europeisk land har det tradisjonelle høyrepartiet spilt så lenge uten nettkjenning? Hvor ellers har to mellomstore sosialdemokratiske grupperinger (Ap og sentrum) bekjempet hverandre så lenge som her?

Hvilket ansvar har Ap for at denne særnorske politiske situasjonen? Har 25 år med pragmatisme, administrasjon og stjålne Høyre-klær ryddet veien for Hagen og alt hans vesen? Har partiet grodd sammen med et omstendelig byråkrati?

Har Anne Enger Lahnsteins og Kjell Magne Bondeviks eksperiment med sentrumsmakt fratatt velgerne illusjoner om at deres valg innebærer politiske forskjeller? Og hva kommer det egentlig av at Høyre, som har alle trender på sin side, ikke er Ap's jevnbyrdige motstander og det suverene tyngdepunkt i et borgerlig alternativ?

AT FRP DOMINERER politikken er et symptom på at noe er alvorlig galt med de andre partiene. De tar avstand fra Hagens sirkus, men har selv verken klovner i manesjen eller publikum på benkeradene.