Knust og splittet

Etter sentralstyremøtet i Arbeiderpartiet i går la Thorbjørn Jagland mye av skylden både for den lave valgdeltakelsen og partiets nederlag på det såkalte ordføreropprøret den siste uka. Splittelse virker selvsagt negativt. Men i går fikk Jagland en ny splittelse å bale med. Når LOs nestleder går ut og forlanger kursendring i den aller viktigste saken for Arbeiderpartiet de to siste åra, er det alvorlig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter møtet i sentralstyret i går kom det ingen avklaring av veivalg i Arbeiderpartiet. Det eneste alle vi pressefolk som hadde møtt fram, fikk vite, var at partiet nå skal gå gjennom hele valgkampen og analysere årsaken til nederlaget. Og så skal landsstyremøtet ta de riktige grepene for å få partiet på offensiven igjen. Den raske handling som ble annonsert valgnatta, ble det ingenting av, og partiets tillitsmenn og frustrerte velgere ble ikke klokere.

  • Spørsmålet er selvsagt om det finnes enkle svar på de problemene som nå har hopet seg opp for Arbeiderpartiet. Ordførerkravet om Jaglands avgang må bort fra dagsordenen hvis partiet skal klare å kare seg på beina igjen. Partiet kan ikke leve med lederdebatt i over et år. I går kom fylkeslederne ut med en slags støtteerklæring til Jagland, selv om de fleste bare sa at ledelsen velges på landsmøtene. Det gjenstår å se om katastrofevalget fører til mer disiplin i partirekkene og bringer Jaglands kritikere til taushet. Det må være tillatt å tvile på at det vil skje.
  • Men så får partiledelsen håndteringen av kontantstøtten i fanget lenge før valgkatastrofen er fordøyd. Gerd-Liv Valla har solid støtte blant forbundsledere i LO i kravet om at partiet nå må godta kontantstøtten for å komme i budsjettforhandlinger med regjeringen. I hele valgkampen er Jagland blitt presset på dette spørsmålet, og vært konsekvent uklar. Nå kommer toppfolk i LO og forlanger at han kommer seg i forhandlinger. Det vil bety skifte av politisk strategi midt i løpet, og være en klar innrømmelse av to års feilslått taktikk. Dessuten vil det gi Bondeviks regjering en etterlengtet attest for blokkuavhengighet, og være en ren gavepakke til sentrumsregjeringen. Hvordan skal Bondevik beskyldes for høyredreining av samfunnet i neste valgkamp når Jagland har vært delaktig?
  • Når Jagland i går kom ganske så tomhendt ut av sentralstyremøtet, skyldes det at partiet er dypt splittet om kursen framover. I stortingsgruppa er det medlemmer som har kjørt et så voldsomt løp mot kontantstøtten, at de knapt vil overleve en snuoperasjon. Denne splittelsen kan være langt alvorligere enn det såkalte ordføreropprøret, for den kan lamme partiet i resten av stortingsperioden og frata partiledelsen nødvendig handlingsfrihet. Og denne uenigheten har oppstått på topplan i parti og LO. Gerd-Liv Valla og Kjell Bjørndalen mot Grete Knudsen og Grethe Fossum er ingen spøk. Det er faktisk ganske alvorlig.
  • Men Arbeiderpartiet har ingen tid å miste. Om tre uker kommer statsbudsjettet, og regjeringen vil følge prosedyren og gå til det største opposisjonspartiet først. Det er åpenlyst at regjeringen i år vil legge mye inn på å få i stand et forlik med Jagland. Nå ryktes det at budsjettet er lagt opp til et slikt kompromiss, slik det også var i fjor. Hvis det er riktig, vil det legge ytterligere press på Jagland. Men det ville være ulikt Bondevik om han ikke har fluktruten klar. Han vet at Høyre i dag vil ha mye større vansker med å skaffe landet en Jagland-regjering enn i fjor. Det vil være bortimot håpløst å forsvare overfor Høyres kjernevelgere. For selv om det finnes strateger både i Høyre og Fremskrittspartiet som mest av alt frykter Jens Stoltenberg som motstander i 2001, vil det bli for avansert taktikkeri å gjøre Jagland til statsminister nå, slik at han kan gå sitt tredje valgnederlag i møte om to år. Slike tanker gjør seg godt ved kafébordene i Stortinget. Det blir verre å gå ut på gata med dem.