Koalisjon av uvillige

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag har det et skjær av uvirkelighet å lese uttalelsene fra president George Bush, visepresident Dick Cheney, Donald Rumsfeld, Paul Wolfowitz, Douglas Feith og Richard Perle fra 2001, 2002 og 2003. Den gangen hadde USA ikke bruk for noen andre.

Donald Rumsfeld og hans generaler i Pentagon takket pent for NATOs solidaritet den 12 september 2001, men ville helst ha seg frabedt innblandingen. Forestillingen den gangen var at det amerikanske forsvaret var sterkt nok til alene å takle to og en halv storkonflikt på ulike deler av kloden på samme tid, og likevel seire på alle fronter.

Da det våren 2003 ble klart at FNs sikkerhetsråd forlangte et nytt vedtak for å støtte et militært angrep på Irak, erklærte president Bush at FN var irrelevant. Den nye tid kom til å bli virkeliggjort av ulike «koalisjoner av villige» under ledelse av USA.

Av de «villige» i Irak var Storbritannia i en klasse for seg med sine 40.000 soldater. Dernest fulgte Australia, Spania og Italia som alle hadde konserva-tive regjeringer i 2003. De fleste av de «villige» er for lengst ute av koalisjonen. Til sommeren reduserer den villigste av dem alle de gjenværende britiske styrkene med nesten en tredjedel. Det er en mager trøst for Bush at en av de britiske soldatene som rykker inn og ikke ut, er prins Harry, Dianas yngste sønn.

USAs alenegang i spissen for koalisjoner av villige har vist seg å være enda en blindgate på veien mot et internasjonalt rettssamfunn bygget på internasjonal lov og internasjonale institusjoner. Den nykonservative forestillingen om at informasjonsalderens overlegne militærteknologi vil kue en motstander til underkastelse i «sjokk og age», har vist seg å være grunnleggende feilaktig. Selv stilt overfor overveldende overmakt, både i antall og teknologi, har en motstander handlingsrom og alternativer.

President George Bush innrømmer aldri feil, selv ikke når virkeligheten er som den i Irak. For oss andre ligger håpet i at han går av om mindre enn to år. Hans etterfølger vil, uansett parti, finne en forhandlet løsning ved hjelp av det internasjonale samfunn, på problemene Bush etterlater seg.