LEVER I SKJUL: Nær ti prosent av barn etterlatt etter partnerdrap må leve i skjul på grunn av trusselsituasjonen. - Noen takler flyttingen og det som følger med veldig bra. Men det er også veldig mange som ikke finner seg til rette, sier Frode Gunnar Larsen i Kripos. Foto: Jørn H Moen
LEVER I SKJUL: Nær ti prosent av barn etterlatt etter partnerdrap må leve i skjul på grunn av trusselsituasjonen. - Noen takler flyttingen og det som følger med veldig bra. Men det er også veldig mange som ikke finner seg til rette, sier Frode Gunnar Larsen i Kripos. Foto: Jørn H MoenVis mer

Kode 6-barna må leve sine liv i skjul

12 av barna som har mistet mamma eller pappa i partnerdrap må tåle mer enn sorg og kompliserte følelser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): - Å oppdra et barn på hemmelig adresse innebærer å leve med spørsmålene «kan han gjøre det igjen?», «kan han skade gutten vår eller oss?» og «kan han kidnappe ham?». Tapet av moren er vanskelig nok å bære. I tillegg får vi aldri helt ro, sier han.

Fostersønnen hans er i småskolealder. Han har ansvaret for at han får en god barndom, på helt andre premisser enn vi andre oppdrar våre barn.

Dagbladets kartlegging viser at 12 av de 118 barna som er etterlatt etter partnerdrap i perioden 2000-2013 i tillegg til sorg og andre store omveltninger som tap av en omsorgsperson medfører, må leve et liv i skjul. Hans sønn er ett av disse 12 barna. Vi har valgt å kalle ham «Jonas».

Fullstendig anonymisert Det ligger i sakens natur at et intervju må være fullstendig anonymisert, men fosterfaren og kona ønsker likevel å fortelle. Kanskje kan økt kunnskap om situasjonen de befinner seg i gjøre framtida litt lettere for «Jonas» og barn i liknende situasjon.

Navnet hans står ikke på familiens dørskilt, på postkassa eller på klasselista. Et medlemskap i en idrettsforening eller deltagelse i en fritidsaktivitet registreres aldri i hans navn. Hvis han vinner en fotballkamp, et skirenn eller presterer noe som gjør at lokalavisa vil ta bilde av ham, må foreldrene sørge for at bildet avisa eventuelt trykker er uskarpt. Og, nei: Navnet hans kan ikke stå i bildeteksten. 

De sender aldri julekort med bilde av «Jonas». Og legger selvfølgelig ikke ut bilder av ham på sosiale medier. «Jonas» kommer aldri til å få en mobiltelefon registrert i sitt eget navn.

I år var han for første gang med på et klassebilde. Tidligere har de unnskyldt fravær på sånne dager med sykdom. Nå er det viktig for «Jonas» å være én av mange, akkurat som de andre.  Foreldrene vurderte at dét måtte veie tyngst. De får heller leve med uroen som følger av at skolens årbok med bilde av deres sønn nå ligger i flere hundre hjem. Og frykten for at noen skal kjenner ham igjen som sønnen til sin biologiske far, drapsmannen. De håper at ingen reagerer på at «Jonas»? navn er det eneste som mangler under bildet.
 
Kode 6 Over 800 personer bor i dag på strengt hemmelig adresse i Norge, såkalt kode 6. Rundt 500 personer bor på delvis hemmelig adresse, såkalt kode 7. Den siste betegnelsen betyr at personens nye adresse ikke er søkbar i folkeregisteret for privatpersoner. Kode 6-barna vurderes å være i så stor fare at myndighetene pålegger dem et liv med langt større restriksjoner: De må flytte «tilstrekkelig langt» fra sin gamle adresse, all post må gå via Kripos og de kan aldri oppgi sin nye adresse til noen.

- Kode 6 er bare et lite tiltak blant mange for dem vi kaller trusselutsatte personer, sier Kripos-leder Frode Gunnar Larsen. Jobben hans er å skjule truede barn og kvinner under kode 6, vitnebeskyttelsesprogram og fiktive identiteter. 

- Det lokale politidistriktet, kommunen, NAV og krisesentre samarbeider om å sy sammen ei pakke for hvert enkelt menneske eller familie.  Det er den tette oppfølgingen fra politiet som er selve faget. Kode 6 er bare et virkemiddel, forklarer Larsen.

Han vet at livet på kode 6 er en stor utfordring for mange.

- Den trusselutsatte må først og fremst forstå at det er nødvendig å flytte. Det er det viktigste. Hvis du ikke ønsker å flytte på deg, så er ikke kode 6 egnet for deg. Og det holder ikke å flytte rett over gata.

- Vanskelig å beskytte barn - Noen takler flyttingen og det som følger med veldig bra. Men det er også veldig mange som ikke finner seg til rette. De sliter med jobb og uavklarte forhold.
 
- Er det spesielt utfordrende å beskytte barn?

- Ja, vi har mye erfaring med å skjule voksne. Det er mye enklere enn å skjule barn. Barna har et helt annet nettverk, og det blir vanskeligere jo eldre de blir. Å bryte opp og begynne på ny skole er belastende, sier Larsen som mener at samværsretten - som oftest fars - kan være en utfordring.

- Hvis far får lov til å dra på ferie i 14 dager med barnet, er det vanskelig for barnet å holde hemmelig hvor det bor. Sosiale medier gir Kripos mye hodebry, særlig når det gjelder barn som må leve i skjul fordi moren har behov for beskyttelse.
 
- Ja, samtidig må vi erkjenne at i Norge går det ikke lenger an å leve uten å være på nett og på sosiale medier. Vi snakker mye med trusselutsatte på kode 6 om nettvett. Vi har en slags opplæring i hva de kan gjøre og ikke gjøre. Vi prøver også å ansvarliggjøre skoler og idrettslag. Det er blitt vanlig at trusselutsatte ikke ønsker å være med på lagbilder og klassebilder.  Vi lærer dem også å slette, slik at de kan fjerne spor på Google og andre steder. Dette er utfordrende, særlig med barn. De voksne har ikke det samme livet på nettet og har større forståelse for årsakene til beskyttelse.

- Det er så mye i samfunnet i dag som gjør det lett å spore opp folk. Og vi ser mange kreative forsøk på å lokalisere tidligere partnere gjennom barna.

Konstant redsel Det store dilemmaet er balanse, mener fosterfaren. Balanse mellom å beskytte mot reelle farer og å overføre sin egen, konstante redsel til «Jonas».

- Et barn må ha frihet til å utforske verden i den grad det er mulig. Det må få lov til å gå til og fra skolen sammen med andre barn, til å bruke lang tid uten noen spesiell grunn. Vår sønn må også kunne glemme å gi beskjed om hvor han er til enhver tid, eller la være å svare på mobiltelefonen. Uten at vi freaker ut. Andre foreldre kjenner nok til noen av følelsene vi kjenner på i disse situasjonene. I hvert fall i noen grad. Vi føler at vår redsel er mer alvorlig. For oss er det snakk om en svært reell redsel, for en farlig situasjon som når som helst kan oppstå.

De får mange spørsmål som ikke kan besvares. Eller som må besvares med løgn.
 
- Personlig synes jeg at det etiske er spesielt vanskelig: Som alle andre foreldre forsøker vi å lære ham at ærlighet er viktig. Samtidig må vi lære ham at han ikke kan være ærlig i alle situasjoner. Og forklare hvorfor når han med jevne mellomrom overhører at vi lyver for andre mennesker.

Når voksne spør hvordan moren hans døde, svarer fosterforeldrene at de kjenner omstendighetene, men ikke kan svare. Hos enkelte vekker et slikt svar nysgjerrighet. Da kommer redselen for at noen vil google, og kanskje finne noe.

- Bedre å servere løgn - Derfor er det på ett vis bedre å servere en mer konkret løgn om at moren ble syk og døde. Problemet er at da spør folk hvorfor han ikke kan bo hos faren sin. Vi kan ikke svare at faren sitter i fengsel, for da er det lett å koble informasjonen. Vi sier som regel at de ikke har kontakt lenger, eller at han aldri har vært en del av livet hans.

- Snart er han så stor at det er naturlig å bruke sosiale medier. Han vet allerede at han ikke kan legge ut bilder av seg selv. Og at han må si ifra hvis andre gjør det. Vi kan ikke lære ham ikke å bruke sosiale medier, vi kan bare gjøre ham bevisst på hvordan han bruker dem i sin situasjon. Men begrunnelsen vi skal lære ham å gi vennene sine for at de ikke kan legge ut bilder av ham, har vi ikke klart å komme opp med ennå.

Det vonde skjedde tidlig i den lille guttens liv. Først nå kjenner han historien sin. Ikke alle detaljene. Men hovedlinjene.

- Derfor kan vi heldigvis knytte forklaringene på hvorfor vi noen ganger må lyve til historien hans, sier fosterfaren.

- Det er belastende for ham hver gang vi ripper opp i det. Men også nødvendig for at han skal lære seg å leve med det som er skjedd. Barn vil være som alle andre, de ønsker ikke å være annerledes. Men det er disse barna. De har mistet begge foreldrene, men er også påført opplevelser som de må håndtere. De blir nødt til å ta forholdsregler, være forsiktige, lyve om det er nødvendig. Høre oss lyve. Alt dette setter spor, sier fosterfaren.
  
- Og hva skjer når hans biologiske far har sonet ferdig straffen sin, og slipper ut fra fengslet? Vil sønnen vår leve i redsel resten av sitt liv? Og hvordan skal vi skjule vår redsel for ham når den dagen kommer?  

Fiktiv ID - Vi kan gjemme folk i de mørkeste skoger, men det er ikke det vi ønsker. Vi ønsker at de deltar i det vanlige liv, sier Frode Gunnar Larsen i Kripos.

Kripos opplyser at sju trusselutsatte personer er gitt fiktive identiteter. De har brutt alle bånd i Norge, fått nytt personnummer og flyttet ut av landet.

- Det er mange som ønsker denne løsningen med en gang. Men det er få den passer for. For det første er mennesker veldig opptatt av sin egen identitet. Gjennom vitnebeskyttelsesprogrammet har vi erfart at det går noen år, så er det noe i deg som sier at du er den du er og vil være deg sjøl. De færreste ønsker å bryte alle bånd når det kommer til stykket. Derfor finner vi stort sett andre løsninger, sier han og forklarer at en stor utfordring i denne sammenhengen er det de fleste ser på som et gode: At Norge er et åpent samfunn, hvor svært mye informasjon er tilgjengelig for de fleste.

- Nesten alt er knyttet til personnummeret vårt, jeg tror ikke det er noe land hvor så mye er knyttet opp til personnummer som Norge. Bare tenk deg selv hvor ofte du oppgir det. Systemet er sikkert bra, men for oss som skal prøve å skjule mennesker er det ikke så enkelt, sier Larsen, som mener at de som utgjør trusselen burde betale en langt høyere pris enn de trusselutsatte.

- Alt vi finner på for å beskytte den trusselutsatte, reduserer samtidig livskvaliteten deres. Så det kan være greit å snu fokuset mot den som truer, den vi kaller trusselutøver. Det har vært fokus på rask etterforskning, kjapt inn i varetekt, prioritering i rettssystemet og raskt til soning. Vi vet at dette har veldig god effekt. Det har også en forebyggende effekt, kontra det å pøse på med masse begrensninger til dem som er trusselutsatte.