Koffertbarnas beste

Noen må også tenke på hva som er best for skilsmisseungene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BARNEOMBUDET FRARÅDER delt bosted som hovedregel etter samlivsbrudd. «Barnets beste» må fortsatt veie tyngst i barnefordelingssaker, sier Reidar Hjermann til Aftenposten. Skilsmissebarn kan ikke fordeles like rettferdig som tv’en, bilen og Anne B. Ragde-bøkene. Foreldrene trenger likestilling. Unger trenger løsninger tilpasset dem, maner barnas høye beskytter. Allerede i fjor mente ombudet at babyer bør ha ett hjem. Punktum. Nå gjør han det vanskelig for nyskilte foreldre med å si at delt bosted er feil for barn under tre år. Hjermann skuffer også eksbarneministeren. Karita Bekkemellem (Ap) hadde ventet seg noe annet i 2008. Hennes kampsak er å styrke fars foreldreposisjon etter samlivsbrudd. Hjermann er barnas vaktbikkje. Han gjør jobben sin. Det er et problem at skilte foreldre fokuserer mye på egne rettigheter og for lite på barnas beste. Når barn må pendle mellom to byer og to forskjellige skoler, er det neppe for barnas skyld.

Å GI FRA SEG den daglige omsorgen til eksmannen, er fortsatt tabu. Ei mor som frivillig lar barna bo mest hos far, møter skrå blikk, sladder og spydige bemerkninger. Hun er nok ei karrierehurpe av verste slag, med sviktende morsinstinkt. Eller et stakkars mehe. Kritikken kommer fra «gode» mødre med intens morsinstinkt, og dermed enerett på sannheten. Når det gjelder barnefordeling råder ikke likestilling i 2008. Aviser og nettsider dynges ned av fortvilte, bitre innlegg fra fraskilte fedre. For nei, det er ikke bare en myte at også moderne, likestilte kvinner misbruker barna i maktkampen mot eks’en. Mange familierådgivere og dommere favoriserer fortsatt mor. Rettsapparatet belastes med stadig flere barnefordelingssaker. Tvungen mekling hjelper ikke det døyt, heller ikke bruk av sakkyndige som meklere. Forlik sprekker straks foreldre forlater rettssalen.

HVERT ÅR OPPLEVER 25 000 barn at foreldrene splitter opp. I mange skoleklasser er halvparten skilsmissebarn. Moderne foreldre snakker om «mine» og «dine uker», om «samværsplaner» og «barnefri». Er skilsmissen lykkelig, i alle fall under kontroll, møtes mor, far, barn, mors nye kjæreste, fars nye kone, hennes sønn og stesønn på julaften. De hyperfleksible vennskapsskilsmissene er samlivsidealet. Kjendisskilsmissene framstilles som herlige solskinnshistorier. Når Trond Giske og andre kjentfolk skilles, presenteres det som gladnyheter. «Klart vi er verdens beste venner, barna merker knapt forskjell». Å holde fasaden handler selvsagt om å verne privatlivet når det er sårt. Og det finnes, heldigvis, flere milde skilsmisser enn før. Men bagatellisering handler også om voksne som gjør det enkelt for seg selv.

TILBAKE TIL HJERMANN. Hvis norske foreldre kranglet mindre og samarbeidet bedre, kunne flere trives med delt bosted. Sier Hjermann. Nettopp! Hva er så høna og egget? Hjermanns treårsregel er heller ikke Løsningen. Får mor hovedomsorgen de første åra, blir far sannsynligvis sår og sint og konflikten hardner til. Da fungerer heller ikke delt omsorg seinere. Det kan brukes mot far at han ikke kjenner barnet like godt som mor. Uansett er ingenting så uholdbart for barnet uansett alder, som delt omsorg og høyt konfliktnivå. Forskningen på skilsmissebarna spriker, men forskere er enige om at mye krangling, hevnmotiv og kasteballvirksomhet, skader barna aller mest.

Bekkemellem med flere ønsker endringer i barneloven. I fjor satte regjeringen ned utvalget som vurderer samvær og foreldreansvar etter samlivsbrudd. Hjermann minner om at barnefordeling aldri må handle mest om foreldrenes rettigheter. I denne «menneskelige smørja» finnes det ingen sannheter. Bare uperfekte foreldre. Løsningen er kun at voksne oppfører seg som voksne, også når man ligger nede. Det nyttårsforsettet for 2008 er tøffere enn å slanke bort fem-seks kilo.