• Den forestående utvidelsen av EU kan komme til å endre Europas politiske og sosiale ansikt gjennom mange tiår, men allerede på toppmøtet i Cardiff kom det store spørsmålet: Hvem skal betale regningen?
• - Dette er ingen krigserklæring. Vi ønsker bare en rettferdig behandling, sier Kohl. Det er likevel nok til å sende sjokkbølger gjennom finansdepartementene i mindre velstående EU-land. Spania, Portugal, Irland og Hellas har i en årrekke nytt godt av store overføringer fra EU. Nå frykter de at pengene i stedet går østover til nye medlemsland etter år 2004.
• Kohls økonomiske sabelrasling er nok i første rekke myntet på tyske velgere, men det betyr ikke at kravet ikke vil bli en realitet. Den tyske samlingen har kostet enorme beløp og etterlatt store deler av landet i arbeidsledighet og fattigdomsfølelse. Det vil tvinge tyske ledere til større sparsommelighet i forholdet til EU og det øvrige Europa.
• Kohl vet at hver eneste D-mark landet hans har lagt igjen i Europa, har bidratt til å øke tysk innflytelse og ikke minst tysk velstand. Tysklands store overføringer har skapt velstand også i giverlandet slik Marshall-hjelpen gjorde det i USA. Problemet for EU er at halvparten av budsjettet går til landbruket, og at resultatet gir mer overproduksjon enn faktisk vekst.
• Det tyske kravet kan tvinge EU-landene og kommisjonen til større sparsommelighet og bedre budsjettrutiner, men før eller siden må EU for alvor drøfte om det er landbruksinteressene, ledet av franske bønder, som skal bestemme utviklingen i Europa.

For det er ikke lenger gitt at regningen for stabilitet og vekst i Europa skal betales med D-mark. Tyskerne betaler en tredjedel av det samlede EU-budsjettet på nærmere 650 milliarder kroner, og forbundskansler Helmut Kohl har gjort det klart at Tyskland ikke lenger vil betale for festen uten å få være med på dansen. Tyskland betaler i år over 90 milliarder kroner mer enn landet får tilbake fra felleskassa i Brussel.