Køhn sier ja til Sunde

Biskop Rosemarie Køhn i Hamar bispedømme foretar et kirkehistorisk sprang: Mandag sier hun ja til at den lesbiske kapellanen Siri Sunde kan fortsette i vigslet stilling som prest.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette er etter det Dagbladet vet hovedkonklusjonen i den uttalelsen Køhn nå kommer med. Men allerede i dag får Sunde tilbud om en ny stilling der hun beholder presterettighetene.

Dermed er det klart at biskop Køhn ikke vil gå til avskjedssak og at Sunde får være i en vigslet stilling til tross for at hun lever i partnerskap. Derimot er det usikkert om Siri Sunde takker ja til det nye tilbudet, som etter det vi vet blir framsatt av hensyn til Sunde selv.

Dagens runde kan være et nødvendig pliktløp.

Sunde har tidligere gitt uttrykk for at det denne gangen må bli et ja eller nei til henne som prest i Nordre Land i Oppland. Hun mener at hun allerede har strukket seg langt ved å si ja til permisjon to ganger. Og om hun får beholde presterettighetene vil hun trolig argumentere for at hun like godt kan være prest der hun er ansatt - som andre steder.

Enormt press

Biskop Rosemarie Køhn er i de siste dagene blitt utsatt for et enormt press fra både medier og pressgrupper fra forskjellige sider. Flere framtredende homofile har sagt at hun alltid vil framstå som den som sviktet om hun anbefaler avskjedssak mot Sunde, mens både biskoper og andre kirkeledere har advart henne på det sterkeste å gå fra Kirkemøtets vedtak i 1997, der det ble slått fast at personer som lever i partnerskap ikke kan ha vigslede stillinger i Kirken.

Biskop emeritus Per Lønning har gått så langt som til å si at dagens situasjon bare er noen centimeter fra heresi, altså kjetteri: «I en Kirkens skjebnetime» var tittelen på hans artikkel over en hel side i Vårt Land.
Først i helga foretar biskop Køhn og hennes rådgivere den endelige finpussingen på uttalelsen som skal begrunne avgjørelsen.

Etter samtaler med flere personer over lengre tid er det mulig å gi et bilde av de viktigste momentene for Køhns ja.

Køhn angret

Den viktigste indikasjonen på hvilket standpunkt Køhn tar, har hun selv gitt offentlig. Hun sa rett før jul at hun angret sin stemmegivning på Kirkemøtet i 1997. Med det siktet hun trolig til at hun angret både i forhold til sin egen samvittighet og overbevisning, men også kirkepolitisk, fordi den eneste holdbare kirkepolitiske vei er den som er i samsvar med overbevisningen.

Det er den som på sikt fremmer det som bispekolleget har vært opptatt av, nemlig Kirkens enhet. På bakgrunn av dette er det vanskelig å tenke seg at biskop Køhn enda en gang vil sette seg i en situasjon der hun en tid etterpå vil kunne komme til å «angre».

For Køhn må det derfor fortone seg som et valg mellom hennes egen samvittighet og et Kirkemøte-vedtak som fordrer lojalitet, men i og med at det fullt og helt tillegger hennes myndighet å ta en avgjørelse, går hun neppe på «akkord» med seg selv en gang til.
Og om hun nå sier ja til Sunde, vil hun høyst sannsynlig om noen år framstå som den som endelig fjernet denne betennelsen fra Kirkens dagsorden.

Provosert

Kirkemøtet sist høst kan paradoksalt nok ha påvirket avgjørelsen i motsatt retning av hva det selv sto for. Den konservative forsamlingen viste i flere saker hvor fremmed den var for vanlige menneskers liv og levnet og at uttalelser om unnskyldninger og åpenhet bare er fraser.

Det kom fram i spørsmålet om taterne, men også i spørsmålet om homofili: Av alle innstilte kandidater til alle råd og utvalg var det en som ikke ble valgt inn, han var til og med en av de faglig best kvalifiserte av de innstilte til Mellomkirkelig råd. Arne Grønningsæter, som arbeider ved den internasjonale avdelingen i forskningstiftelsen Fafo, ble ikke valgt, fordi han er homofil og lever i partnerskap.

Og her er det altså ikke snakk om en vigslet stilling. Det var i realiteten grov diskriminering anno 1998 ved Den norske kirke, et illustrerende eksempel på hvordan alle vakre ord om å inkludere er tomt snakk. Dessuten var det en klar tilsidesettelse av det som forutsatte enigheten på Kirkemøtet i 1997.
Likeså har biskop Køhns kollega, Ole Hagesæther i Bergen, godtatt at prester under hans myndighet nekter å gi nattverd til homofile som lever i partnerskap - også det et brudd på både Bispemøtet og Kirkemøtet 97s intensjoner. Spørsmålet om lojalitet er altså langt på vei utradert av de konservative selv.

Løftebrudd

Spørsmålet om Siri Sundes løftebrudd overfor biskop Køhn blir allerede brukt nidkjært og hinsides tilgivelsens budskap av mange. Da Sunde i 1995 ble engasjert som prestevikar i Hamar bispedømme, lovet hun Køhn å ikke inngå partnerskap. Et par år seinere ble hun likevel rammet av kjærlighet og fulgte pauli råd om å gifte seg dersom en ikke kan leve alene.

Ved å bruke dette argumentet heiser motstanderne i realiteten fram en «synd» for å skjule at det egentlig er noe annet som de er imot og som de mener er synd, men det tør de ikke si høyt. Det er med andre ord et vikarierende argument: På norsk heter det hykleri! Om Køhn tilgir, hvor mye mer skulle ikke da alle andre tilgi.

Lokale forhold

I sine skriv, blant annet til Lærenemda, har biskop Køhn påpekt at lokale forhold ikke skulle tilsi at Sunde må gå fra jobben. Det betyr at selv om det er motstand mot Sunde i de fire menighetene i Nordre Land, er den ikke større eller sterkere enn at den kan tåles i forhold til fred og samarbeid.
Av menighetsrådene har ett uttalt seg mot Sunde, to for og et har ikke tatt stilling. (Og det som ikke vil uttale seg, er, etter det vi vet, i realiteten det mest positive.)

Saken kan ende i regjeringen, som i teorien har mulighet til å avsette en biskop.
Dersom tyngre kirkelige krefter, det vil i praksis si biskoper, bringer saken inn for Kongen, kan den bli sendt til Lærenemda, og om Lærenemda gir klagerne på biskopens «kjetteri» medhold, har regjeringen rettslig sett muligheten til å avsette biskop Køhn.

Konservative krefter vil ganske sikkert prøve seg den veien, men det vil neppe være mulig for regjeringen å gjennomføre et slikt ønske, fordi det politisk sett synes utenkelig - ikke minst med tanke på regjeringssamarbeidet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik og kirkeminister Jon Lilletun, som begge ønsker Sunde bort, må følge sine egne ord om at mest mulig skal overlates til Kirken selv.

KOMMENTAR

HOVEDPERSONENE:</B> Kapellan Siri Sunde (t.v) og biskop Rosemarie Køhn møttes i Kirkedepartementet før jul for å drøfte Sundes stilling i Den norske kirke.