Kokegropa

Møte med en 100 år gammel lov om bevaring av kulturminner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  FAEN, tenkte vi. -  Utgravning, sa fylkesarkeologens utsending, med taksameteret på. Gravemaskinen hadde avdekket et hull i jorda, og i bunnen en krans med stein. En jernalderovn, eller kokegrop som det heter. Kanskje fra år 0. Det som startet med en veistubb på 200 meter for å legge en vei utenom et tun, hadde utviklet seg til et kostbart møte med en 100 år gammel kulturminnelov. Regjeringen har som mål at ødeleggelsen av kulturminner skal halveres innen år 2008. Men loven pålegger grunneier å dekke kostnadene staten har til undersøkelser og utgravninger, dersom det støtes på fortida. Slikt blir det penger av, og langt mer enn tilskuddsmidlene som er avsatt. Så da arkeologer i forrige uke rykket ut i Aftenposten med advarsler om at fortida forsvinner under plog og grabb, slo det meg helst som et under at det ikke forsvinner mer.

TILBAKE TIL veistubben. Søknad om å legge om en barnetruende vei fra et tun til eget jorde, ble sendt kommunen. Svar kom fra fylkesarkeologen. -  Muligheter for å støte på fortidsminner, sto det. Så kom det: pålegg om opptil fem dagers undersøkelser av fylkets arkeologer, til en timepris av 600 kroner. Og til slutt: ved funn av fortidsminner, full utgravning, på grunneiers regning. Vi sto i fare for å ende opp med Nord-Europas dyreste veistubb. At veien skulle legges oppå et jorde som er pløyd siden slektas morgen, hadde ingen betydning. Pløyd mark er pløyd mark. Vei er «tildekning».

OM IKKE GUD ble oppsøkt, så var spenningen stor da arkeologen kom. Gravemaskin først og arkeolog etter. Alt gikk strålende i 190 meter. Men så, på de siste 10 meterne, full stopp. Restene etter ei kokegrop fra jernalderen åpenbarte seg. Klart for overraskelse nummer to: Bare Universitetets Oldsaksamling kan utfører utgravninger, også en minisak på noen kvadratmeter. Men ei kokegrop hisser ikke opp riksarkeologer med oppdrag fra Lindesnes til Nordkapp. Så i tillegg til mange nye tusenlapper kunne det ta år med venting på utgravning for å få veistubben ferdig. Også fylkesarkeologen syntes dette var i drøyeste laget. Det kunne prøves med en uvanlig dispensasjonssøknad. Svaret kom raskt. Jo, fylket kunne forestå miniutgravningen. Etter noen ekstra timer med skyffel og kost var resultatet klart. Til sammen åtte kokegroper. Bilder ble tatt. Et notat skrevet, og så, grusveien lagt på toppen av det hele. Noen titusen ekstra, og nok et registerkort i Oldsaksamlingens arkiver. Ren flaks. Hadde gravemaskinen startet i enden med kokegropene, ville vi fortsatt ventet på riksarkeologer til en pris av det mangedobbelte.

ALLE, SELVSAGT OGSÅ private grunneiere, må ta ansvar for arven fra fortida. Men det overrasker ikke meg at noen lukker øynene ved fare for ei kokegrop, setter grabben i jorda og gir gass. Og hvem tør tenke seg muligheten for edlere funn?