Kolberg-koden

Norges mektigste mann er Arbeiderpartiets generalsekretær Martin Kolberg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Martin Kolberg for et par år siden lanserte utrykket «FrP-koden» så gjorde han det klart at han ville erklære Fremskrittspartiet for Arbeiderpartiets hovedfiende gjennom sterkt fokus på fellesskapsløsninger, bedret kommuneøkonomi og bistand til fattige land. På denne måten gjorde han, isolert sett, Fremskrittspartiet en bjørnetjeneste. Fremskrittspartiet fikk i langt større grad klargjort for det norske folk hva vi ønsker og hvilke ambisjoner vi har for landet innenfor bekjempelse av en liberal innvandringspolitikk, stadig økende helsekøer og en bedre samferdselspolitikk. Men han setter samtidig fokus på de sakene som KrF og Venstre har til felles med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, nemlig bistand, liberal innvandringspolitikk og kommuneøkonomi.

Martin Kolberg vet at KrF og Venstre allerede har store restriksjoner mot å inngå i ett politisk regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet, og han vet at KrF og Venstre vil bli enda mer skremt hvis Fremskrittspartiet vokser til over den magiske 30 %-grensen mot 2009.

Derfor tror undertegnede at Martin Kolberg har en langsiktig og bærekraftig plan om å holde Arbeiderpartiet rundt kongens bord i lang tid framover, men undertegnede tror at Martin Kolberg også har skissert en exit strategy for SV. Arbeiderpartiet har påført SV det ene store tapet etter det andre både igjennom klimameldingen, igjennom utenrikspolitikken (Norske styrker i Afghanistan, og NATO-medlemskap), og at det ikke innføres rushtidsavgift eller CO2-rensing fra dag én på Mongstad og Kårstø. Men jeg tror ikke Martin Kolberg er klar for å sende SV ut av regjering ennå, han vil nok vente til de blir ytterligere svekket (og det vil de).

SV kommer kanskje til å klamre seg fast til regjeringen fram til 2009, men på sitt siste landsmøte før stortingsvalget så kommer sinte SV-ere til å framlegge knallharde krav som SV må ha gjennomslag for, for at de skal fortsette i regjering. Dette vil selvfølgelig være krav innenfor bl.a. miljø, en mer liberal innvandringspolitikk, en mindre aktiv rolle i Nato-ledede operasjoner og ett langt mer anstrengt forhold til Israel. Dette vil selvfølgelig være krav Arbeiderpartiet vil ha vanskeligheter med å gå med på og resultatet av det vil være at SV velger å ikke fortsette regjeringssamarbeidet. Undertegnede kan ikke tro at ett samlet SV landsmøte i forkant av 2009 valget vil velsigne ett videre regjeringssamarbeid, der de blir påtvunget den ene kamelen etter den andre i bytte mot statsrådsposter.

Da har Arbeiderpartiet og Senterpartiet to valg, de kan enten slippe til en borgerlig regjering (forutsatt at det blir borgerlig flertall) eller de kan gjøre det som Jens og Martin ønsker, nemlig inngå et regjeringssamarbeid med KrF og Venstre. Slik undertegnede ser det så er ei AP/sentrum-regjering langt mer sannsynlig enn ei FrP/Høyre/KrF/Venstre-regjering.

Det som har vært barrieren mot at Arbeiderpartiet strekker seg mot sentrum, har vært tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla, hun hadde, og har sterke venstrevridde meninger og synspunkt, og det ville etter mitt skjønn vært umulig for Arbeiderpartiet å strekke seg mot sentrum så lenge hun var LO-leder.

Hun ble derfor fjernet i en politisk prosess, Martin Kolberg som i utgangspunktet ikke har noe med hvordan LO håndterer personalsaker ble av Fougner-utvalget innkalt som vitne. Noe som han selvsagt stilte opp på, der skrøt han uhemmet av Ingunn Yssen og ymtet også at hun kunne være aktuell som statsråd/statssekretær hvis hun ikke hadde blitt internasjonal sekretær i LO. Martin Kolberg brukte Yssen/Valla-saken til sin fordel, nemlig for å fjerne Valla fra sin stilling. Ifølge Gerd-Liv Valla så hadde Martin Kolberg avvist Ingunn Yssen og Karita Bekkemellem som statsråder og statssekretærer etter valgseieren i 2005, han hadde ifølge Valla sagt følgende: ”Nei, nei nei, ikke Ingunn eller Karita, vi må finne noen andre enn dem”. Det hører også med til historien at Karita Bekkemellem for kort tid siden ble sparket fra sin stilling som likestillingsminister, og at tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla mente at Martin Kolberg bløffet da han ga positive tilbakemeldinger til Fougner-utvalget når det gjaldt Ingunn Yssen.

Undertegnede har fulgt den politiske debatten tett, både igjennom tillitsverv og som engasjert samfunnsinteressert. Det er derfor min mening at det i norsk politikk finnes to styringsdyktige regjeringsalternativ ved valget i 2009. Det ene er ei regjering bestående av Arbeiderpartiet, Sp, KrF og Venstre, og det andre er at Høyre og Fremskrittspartiet får rent flertall.

Det er derfor viktig og klargjørende for det norske folk, at for å bli kvitt helsekøene, bedre veistandarden, føre en mer restriktiv innvandringspolitikk, senke skattene og avgiftene og øke valgfriheten innenfor skole og helse at man må stemme på enten Høyre eller Fremskrittspartiet. Fordi dette er de eneste partiene som er innstilt på å danne ei ikke-sosialistisk regjering etter valget i 2009. Man må ikke glemme at Dagfinn Høybråten utelukket ett regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti på landsstyremøte 3. november. Det samme har Venstre-leder Lars Sponheim gjort. Vi må derfor være åpne og ærlige med velgere som ønsker ett borgerlig styre, at det ikke nytter å stemme på KrF og Venstre for å få ei borgerlig regjering, dessverre.