Kolbergs kvotering

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når Norge blir kalt likestillingslandet, er det i stor grad Arbeiderpartiets fortjeneste. Partiet har innført radikal lovgivning og gjennomført kostbare velferdsreformer for å fremme likestilling i tider vi ikke hadde 2000 milliarder kroner på bok. Det skyldes ikke minst Gro Harlem Brundtlands målrettete innsats. Da må Ap-ledelsen finne seg i at det fortsatt stilles høye krav til partiets likestillingspolitikk, og derfor er det flere i og utenfor partiet som mener partiets håndtering av kvoteringsbråket i Oslo Ap er skuffende.

Vi har ingen formening om hvem Ap skal velge til å representere seg på Stortinget, men striden om Jonas Gahr Støres mulige kandidatur reiser prinsipielle spørsmål. Da Arbeiderpartiet i sin tid innførte 50-prosent kvotering var det i praksis en formalisering av en til da uskreven ambisjon, som de fleste lag og organer bestrebet seg på å oppfylle. Det er ingen tvil om at vedtaket måtte og ble oppfattet som en ytterligere skjerpelse av kravet om kjønnsbalanse. En naturlig konsekvens var derfor at nominasjonslistene skulle inneholde annenhver mann og kvinne på de øverste plassene.

Sist uke kom Arbeiderpartiets sentralstyre med en romsligere tolkning av vedtaket i sin iver etter å få Jonas Gahr Støre inn på Stortinget. Nå holder det at det er 50 prosent kvinner på sikre plasser, beregnet ut ifra dagens storting. Skulle partiet gjøre et dårligere valg, og det ligger det jo beviselig an til, er kvinnene de første som ryker ut.

Etter dagens meningsmålinger er det bare fire sikre plasser i Oslo. Skulle Støre nomineres uten å skyve en mann ned fra toppen, betyr det at Martin Kolberg i praksis åpner for at Oslo-partiet kan nøye seg med 25 prosent kvinner. Slik kan ikke regelen tolkes. Skal en mann inn, må en mann ut. Så enkelt og så vanskelig er kvotering. Det er i tøffe tider kampen for likestilling må stå sin prøve. Det gjør neppe situasjonen bedre om Ap kaster likestillingskortet.