Kolbergs villfarne

Muhammed-tegningene ryster det norske politiske landskapet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SIV JENSEN blåser til kulturkamp. Det kan bli en ulykke for Norge og en gavepakke for Frp. I Danmark høster man nå fruktene av at Venstre og regjeringen har latt seg inspirere av Dansk Folkepartis front mot innvandrerne. Der har striden også gjort den muslimske siden mer aggressiv og uforsonlig. Ja, de bruker til og med falske grisebilder for å provosere. Deres imamer er ikke så innstilt på dialog som våre. Frp\'s basunstøt er derfor en utfordring til alle partier. Men det påhviler de borgerlige opposisjonspartiene et spesielt ansvar når de nå leker med tanken om å gå sammen med Frp for å lage et flertallsalternativ til de rød-grønne. Et kompaniskap med Frp kan vise seg å ha en drøy pris. På den annen side ser jeg jo dilemmaet det politiske miljø står overfor. Det er lettere å begrunne politisk enn demokratisk at et parti med oppslutning fra en firedel av velgerne skal holdes utenfor maktposisjonene.

TIDLIGERE I VINTER lanserte Arbeiderpartiet Frp som sin hovedmotstander. Partisekretær Martin Kolberg sa han skal knekke «Frp-koden». Han har sett at gamle arbeiderstemmer går til Frp, som er et høyreparti, slik han ser det. Men dette er velgere han mener er til låns, og hans oppgave blir å lede de villfarne hjem. Men kan det ikke tenkes at de har flyttet hjemmefra for godt? Kolberg selv kan være forledet av sin fortid som aktiv partiarbeider siden 1970-åra. Det er skjedd mye med norske velgere siden han gikk i lære hos Reiulf Steen og Ronald Bye. Ved de siste valgene både i Norge og i Danmark har arbeidervelgerne stemt til høyre. De skjønner nok at de økonomisk har interesse av en stor stat og gode sosiale ordninger. Men det er jo ikke lenger saker som skiller blant partiene. Siden 1980-åra har oppslutningen om velferdsstaten vært tverrpolitisk. Alle partier konkurrerer om å være best til å bøte på velferdsstaten. Og Frp står her ofte i frontlinjen.

DET SOM SKILLER vannet under den politiske marsjen mot det forjettede land er derimot spørsmål av mer kulturelt tilsnitt. Verdispørsmålene har fått større aktualitet og mer sprengkraft. Blant slike saker finner vi likestilling og miljøvern, men viktigst av alt er innvandring. Her framstår Fremskrittspartiet som det nye partiet for arbeidervelgere i så vel Norge som Danmark, og i andre europeiske land. Le Penns parti i Frankrike, som Carl I. Hagen betakker seg for å være i bås med, har en velgerprofil som likner Frp\'s og Dansk Folkepartis.

DET ER IKKE NOE nytt i europeisk historie at høyre-venstredimensjonen i politikken skifter innhold. Fra den franske revolusjon og til slutten av 1800-tallet sto striden om demokratiske reformer, om stemmerett og parlamentarisme. Så trådte arbeiderbevegelsen inn på arenaen og forlangte kamp om økonomisk fordeling og velferdsstatens innhold og omfang. De siste åra er så de verdibaserte spørsmålene kommet i forgrunnen. Men ved hvert av disse skiftene i det politiske terrenget har også forestillingene om høyre-venstre blitt endret, og nye partier har vokst i oppslutning. Spørsmålet for Martin Kolberg og alle andre blir da: Hva slags høyreparti er Fremskrittspartiet?

HVIS ANALYSEN er riktig, står vi overfor en ny partifamilie for en ny politisk virkelighet, som professor i statsvitenskap Tor Bjørklund har påpekt. Frp-velgerne ser at det ikke er noen fare for at partiet skal rive ned den velferdsstaten de har stor interesse i. Partiet utmerker seg heller ikke med noen spesiell lavskatteappell lenger, men er villig til å bruke mer av oljepengene enn det som er økonomisk forsvarlig. Derimot har Frp en klar profil når det gjelder innvandring, og det er viktig for mange arbeidervelgere.

DETTE GJØR Fremskrittspartiet til et parti som slett ikke vil la seg svekke av Kolbergs appell. Snarere tvert imot. Et populistisk parti som framstiller seg som folkets representant mot eliten, er tjent med ustanselige angrep fra eliten. Og ethvert tilløp til kulturkamp mot islam og «manglende respekt for norske verdier», vil gi partiet ny kraft. Derfor tror jeg at når Martin Kolberg retter sin pekefinger mot Frp\'s kjernevelgere med påstand om at de er ledet vill av onde demagoger, så har det den motsatte effekt av det han vil. Johnny og Kenneth liker ikke slike belæringer, og blir mer og mer klistret til Siv og Carl Ivar. Arbeiderklassens villfarne vil ikke vende hjem til det som var arbeiderklassens parti selv om Kolberg lokker tre ganger og statsråd Bjarne Håkon Hanssen sender ut enda flere prøveballonger om forbud mot søskenbarn- og tvangsekteskap. For på det feltet vil Frp alltid gå enda lenger.