Kollektiv galskap igjen?

Myndighetene og de store organisasjonene prøver å styre økonomien slik at vi unngår sanseløs fest og dundrende bakrus. Det går ikke alltid, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det skjer ting i ly av valgkampen. Regjeringen har sine siste drøftinger om neste års statsbudsjett. Og sjeføkonomene i landets store organisasjoner har for lengst tenkt tanker om hvordan neste års hovedoppgjør skal gå av stabelen. Begge deler kan være avgjørende for hvordan økonomien utvikler seg. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at lønnsveksten i første halvår i år målt mot samme periode i fjor er høyere enn de høyeste anslag. Aftenposten skriver at lønnsveksten nå er så høy at den kan sprenge Norges Banks prognose og dermed føre til høyere rente enn banken selv har lagt opp til. Nå inkluderer riktignok tallene bonuser og overtid, og skiller seg noe fra det tallmateriale som arbeidslivets parter bruker i forbindelse med lønnsoppgjørene. Men tallene markerer en trend som er kraftigere enn de fleste hadde regnet med.

Foreløpig er det ingen panikk å spore. Snarere opplever mange det som riktig og rettferdig at lønnstakere får ta del i økte fortjenester. Og det er først og fremst i privat sektor veksttallene er høyere enn anslått. De ansatte i bank- og finansnæringen har økt sine lønninger og godtgjørelser med nesten 8 prosent på ett år, mens ansatte i bygge- og anleggsvirksomhet har hatt en lønnsvekst på 6,5 prosent. Det gjenspeiler på et vis at det går godt i store deler av privat næringsliv. Lønnsevnen er høy. Det er også høy produktivitetsvekst slik at hver ansatt produserer mer og trekker inn større inntekter til firmaet.

I finansnæringen er bonuser blitt vanligere og kommer ikke bare toppledere til gode. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at bonusene i næringa utgjorde mer enn halvparten av lønnsveksten fra 2005 til 2006. Og mens det i 1997 bare var en av ti av de ansatte i finansnæringen som fikk bonus på toppen av lønna, var det i 2005 over halvparten av alle ansatte som fikk. Selv blant kontoransatte utgjør gjennomsnittet av bonusen i 2006 mellom 1500 og 1800 kroner måneden, hvilket utgjør 18-20 000 på årsbasis. Dette er selvsagt gledelig for dem det gjelder, men problematisk med tanke på den dynamikk som økende lønnsforskjeller skaper i det øvrige arbeidsliv. Mens ansatte i privat næringsliv nyter godt av gode tider, vil ansatte i offentlig sektor være prisgitt hvor mye politikerne tør å gi i lønnsvekst. De må passe på ikke å gi gass i nedoverbakke. Øker lønningene til pleiere og lærere for mye, bidrar den såkalte finanspolitikken til å øke temperaturen i økonomien generelt og til å drive opp konkurransen om arbeidskraft. På den annen side vil organisasjonene til ansatte i offentlig sektor kunne vise til at de har hatt en dårligere lønnsutvikling enn kollegene i privat sektor. Stat og kommune får problemer med å holde på og rekruttere arbeidskraft. De blir presset til å gi mer i lønnsøkning. Dette skjer i særlig grad når høykonjunkturer har vart en stund. Privat og offentlig kommer i utakt. Ikke sjelden ender det med at store offentlige grupper får et skikkelig løft, men for seint og med den sørgelige bivirkning at økonomien koker over for en stund med økende rente og arbeidsledighet. som følge.

Situasjonen minner om 1998 som markerte en foreløpig konjunkturtopp før Asia-krise og renteuro slo til på høsten. Dette falt dessuten sammen med daværende statsminister Kjell Magne Bondeviks depresjon og sykemelding. På våren dette året gikk lønnsoppgjøret av hengslene i offentlig sektor. Forhandlingslederen i Kommunenes Sentralforbund karakteriserte oppgjøret som «kollektiv galskap», med referanse til det sosialdemokratiske munnhell «kollektiv fornuft». Normalt har LO stått for denne fornuften. Organisasjonen er ofte blitt beskyldt for å være en lønns- og festbrems. Men for sin utviste ansvarlighet får LO en viss innflytelse tilbake fra myndighetene. Ikke sexy, men traust. Og ikke minst til beste for de gruppene LO organiserer. De blir uansett tapere når lønnskarusellen snurrer som fortest.

Neste år vil spørsmålet om avtalefestet pensjon bli et dominerende tema i lønnsoppgjøret. Da skal AFPs videre skjebne avgjøres. NHO, LO og staten vil ha ulike interesser. Det ligger an til at dagens AFP vil bli totalt endret fra 2010. Fra å være en godt subsidiert førtidspensjon, vil ordningen bli stykket opp til et årlig tillegg til en sterkt redusert pensjon for dem som er omfattet av ordningen og som går av før tida. Tilleggets størrelse skal det krangles høylytt om i hovedoppgjøret i 2008. Og i ly av støyen rundt AFP vil partene sannsynligvis bli enige om et passe moderat lønnsoppgjør. Men for menige medlemmer kan oppgjøret oppleves som dobbelt skammelig, dels fordi lønnsutviklingen aldri vil være i nærheten av det de ansatte i finansnæringen får, og dels fordi AFP aldri vil bli så god som den har vært.