Kollektiv individualisme

Samfunnsutviklingen de siste 25 årene viser overraskende kontinuitet. Verken markedsliberalisme, individualisme eller mangfold har klart å ta knekken på den norske modellen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Begynnelsen på 1980-årene virket som et vendepunkt i utviklingen av det norske samfunnet etter krigen. Sosialdemokratiets gullalder var forbi, og høyrebølgen skyllet inn over landet. Islenderen ble byttet ut med børsdressen, Kåre Willoch ble statsminister, og jappene herjet på Aker Brygge.

Gjennom hele etterkrigstida hadde det vært enighet om utbyggingen av velferdsstaten, men nå tiltok kritikken. Velferdsstaten ble oppfattet som kostbar, ineffektiv og uegnet til å ta vare på samfunnets svakeste.

Man spådde et avgjørende brudd med den sosialdemokratiske arven. Velferdsstaten skulle bygges ned, markedet skulle overta oppgaver fra staten, og individualismen skulle erstatte kollektivismen.

Og mye har forandret seg. Teknologiske nyvinninger som Internett og mobiltelefoner har revolusjonert både arbeid, fritid og offentlige tjenester. Norge har blitt et mer åpent og mangfoldig samfunn. Kringkastingsmonopolet ble opphevet i 1981, åpningstidene utvidet i 1985, og økt innvandring har skapt et flerkulturelt samfunn. Dessuten har markedet sluppet til på stadig flere områder. Tidligere statlige virksomheter som Televerket og Statoil har blitt hel- eller delprivatisert. Kredittmarkedet har blitt deregulert, i likhet med markedene for energi og eiendom. Deler av offentlig forvaltning har dessuten blitt reorganisert etter prinsipper fra privat sektor.

Men til tross for disse endringene er kontinuiteten på sentrale samfunnsområder slående. Viktige institusjoner innenfor velferd og arbeidsliv består og er i visse tilfeller også styrket.

Det er en av konklusjonene i Fafos jubileumsbok Hamskifte. Boka oppsummerer samfunnsutviklingen i Norge de siste 25 årene med at den norske samfunnsmodellen i grove trekk er intakt.

Modellen har blitt utviklet og tilpasset, men disse endringene har i liten grad svekket kjernen i vår måte å organisere samfunnet på. Både når det gjelder velferdsstat, offentlig forvaltning og fordeling har endring blitt balansert av kontinuitet.

I 1980 mente mange at utgiftene til velferdsstaten var så store at grensen var nådd. Man spådde at velferdsstaten ville måtte bygges ned for å kunne finansieres i framtida. Fram til 1990 ble det gjort enkelte mindre kutt i offentlige trygder. Men siden har velferdsstaten blitt bygget videre ut. Utgiftene til velferdsformål økte med hele 80 prosent i faste kroner fra 1991 til 2006, og antall ansatte i helse- og sosialtjenester har steget fra 180.000 i 1982 til 340.000 i da.

Denne veksten kan ikke forklares med eldrebølgen alene. På begynnelsen av 80-tallet var det tre pensjonister per sysselsatt i helse- og sosialtjenester; i dag er det mindre enn to.

Den forventede krisen i velferdsstaten inntraff aldri. I stedet for å kutte ned har vi bygget opp velferdsordninger på stadig nye områder. Velferdsstaten er i dag langt mer omfattende og sjenerøs enn da Willoch overtok som statsminister.

Offentlig sektor har blitt reformert nærmest kontinuerlig de siste 25 årene. Målet har hovedsakelig vært å gjøre det offentlige mer effektivt, markedsrettet og brukerorientert. Dette har uten tvil medført overføring av myndighet fra staten til markedet, hvilket bryter med den sosialdemokratiske arven. Samtidig finner man kontinuitet i at staten fortsatt spiller en viktig rolle. Liberaliseringen har skjedd i offentlig regi, og det offentlige legger rammene for hvor det private slipper til. Dessuten har Norge vært en forsiktig reformator. Vi har plukket de reformelementene som passer best med den norske modellen. Offentlig sektors struktur er dermed ikke radikalt endret.

Den samme dobbeltheten viser seg i fordelingen av økonomiske ressurser . Grovt sett har de økonomiske ulikhetene økt betydelig siden 1990. Norges 10 prosent rikeste har økt sin andel av totalinntekten fra 19 prosent den gang til 30 prosent i dag. Dette tyder på at vi har brutt med likhetstanken og at den norske fordelingsmodellen har sviktet.

Men ser vi nærmere på tallene finner vi at de økte ulikhetene skyldes at noen få har blitt ekstremt rike på kapitalinntekter. Fordelingen av lønnsinntekt er derimot nesten uendret i samme periode. Ulikhetene blant folk flest har ikke økt, noe som tilsier at fordelingsmodellen tross alt virker fortsatt. Den ekstreme rikdommen er et selvstendig problem, men foreløpig har den ikke brutt ned den grunnleggende likheten i samfunnet.

Hovedinntrykket er altså at kjernen i den norske modellen består, til tross for betydelige samfunnsendringer og reformer. Hvordan kan vi forklare dette fenomenet? En mulig forklaring er at en del av reformene har vært nødvendige tilpasninger for å bevare den norske modellen. Ved å tilpasse institusjonene til et endret samfunn har man bevart institusjonenes ånd og sikret deres opprettholdelse og fortsatte relevans. For eksempel virker velferdsstaten å ha blitt styrket av disse reformene.

En annen forklaring er å finne i oppslutningen om institusjonene i den norske modellen. Velferdsstaten kan sies å ha sikret varig oppslutning om seg selv. Velferdsinstitusjonene har skapt en kultur som utgjør en barriere mot nedbygging av velferdsstaten (kap. 12 i Hamskifte).

Folk har erfart at velferdsstaten utvider heller enn begrenser deres frihet, og denne innsikten skaper bred oppslutning om velferdsstaten. Denne måten å tenke på virker å ha forandret seg lite. Dermed kan kulturell kontinuitet bidra til å forklare institusjonell kontinuitet.

Men hva slags samfunn sitter vi igjen med i dag? Ifølge Gudmund Hernes og Jon Hippe i epilogen til Hamskifte er dagens norske samfunn preget av ”kollektivistisk individualisme”. Individualismen står atskillig sterkere enn for 25 år siden, men den blir realisert innenfor en kollektiv ramme. Fellesløsninger sikrer friheten til hver enkelt. Folks frihet til å velge hvordan de vil leve har økt betraktelig, men dette har ikke svekket kollektive ordninger.

Vi har lyktes i å innrette samfunnet slik at det ikke lenger er noen skarp motsetning mellom hva som er best for den enkelte og hva som er best for samfunnet som helhet. 

Innlegget er tidligere publisert i Argument.