Kollektiv straff har til nå ikke vært et alternativ.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jens Stoltenberg drømmer om finanskrisen. Det er det første han tenker på om morgen, og det siste han tenker på før han legger seg. Spør du ham hva som blir valgkampens store sak, svarer han finanskrisen. Arbeiderpartiet er så overbevist om at finanskrisen blir det altoverskyggende temaet, at Siv Jensen ble avskrevet etter Frp-landsmøtet, fordi hun ikke hadde snakket nok om den.

Mantraet begynner å likne en besvergelse. Stoltenberg må i hvert fall håpe at kriseforståelsen øker i takt med arbeidsledigheten, for ennå lever folk flest relativt skjermet med en historisk lav rente. De har overskudd til å være opptatt av helt andre ting. Det visste Siv Jensen da hun nærmest ignorerte de to temaene som ligger Stoltenberg tyngst på hjerte. Det andre er klima, som i hvert av de siste valgene er blitt utpekt som hovedtema, men som aldri er blitt det.

Da Stoltenberg tidligere i uka listet opp hvordan han skulle «knuse» Siv Jensen utfordret han få av sakene Jensen la vekt på i sin tale. Ikke likestilling, ikke integrering – to områder Ap burde ha en stødig politikk på ut ifra sitt idégrunnlag.

I stedet har partiet havnet i den utrolige situasjonen at Jensen stjeler lavtlønte kvinner, og integrering er blitt Ap’s akilleshæl. Det er nesten ubegripelig hvordan Ap stadig roter det til for seg når det gjelder integrering. Det virker ikke som man vet hvor man skal, eller en gang hvor man har vært.

Når Siv Jensen snakker om obligatorisk underlivsundersøkelse i kampen mot omskjæring, sier barneminister Anniken Huitfeldt at regjeringen vil tilby frivillige undersøkelser. Det høres unektelig mer humant ut, men hva skjer hvis foreldrene ikke stiller opp? Jo, da vil det være åpent for tvang og barnevernssak. Frivillig tvang kalles det. Frp og Jensen kan igjen si velkommen etter med for lite, for seint etter deres syn.

Det er altså Arbeiderpartiets politikk at grupper her i landet skal stemples som overgripere mot sine barn, tross at en fersk undersøkelse fra Institutt for samfunnsvitenskap viste at omfanget er langt mindre enn debatten skulle tyde på. Bare 15 tilfeller ble avdekket i perioden 2006–07. Det er 15 for mye, men forsvarer det et så alvorlig inngrep i privatlivets fred? At norske skolejenter skal skilles ut i klassen og foreldre trues med barnevernet? Omskjæring er forbudt og må bekjempes som en forbrytelse. Kollektiv straff har til nå ikke vært et alternativ.

Når Jens Stoltenberg sier at valget handler om forskjellige samfunnsmodeller, er hans foretrukne honnørord fellesskap. Men det er ikke noe fellesskap i en politikk som deler innbyggerne inn i oss og dem. Det sår mistanke og splittelse i stedet. Det er det bare ett parti som tjener på.

Frykten for Frp har gjort alle politikere redde. Det er mer behagelig å snakke om overordnete spørsmål og de store linjene. Men folk flest lever mellom linjene. I en samfunnsmodell som er i ferd med å deles inn i et A- og B-lag. Det er et vel så viktig tema som en forbigående finanskrise.