Dommedagen derpå (DDP) var på skinner. Dog var vår DDP langt mindre viktig enn det groteske som skjer helt andre steder i verden. Ja, egentlig skal ikke ordet dommedag brukes om vårt kollektive sammenbrudd fra i går morges. Det vil si norsk tid etter at bombene igjen hadde sørget for å gi oss fatalister næring selv om Siv Jensen fra Majorstua støtter Israels bombing.

Og, dette skrives helt uten ironi eller sarkasmer. Der messes med monoton røst i et stille stemmeleie, men samtidig: det er vel en tanke urettferdig at Jensen blir framstilt som ei bombeglad blondine fra vestkanten. Hva om vi hadde skrevet: «Gahr Støre støtter Hamas-rakettene»?

Inntil videre kan de store dressguttene bable sammen i FN, mens vi kryper innover mot vemodet av ikke å rekke fram i tide til en begravelse og et lite besøk hos en trubadur av ypperste kvalitet. Vi skulle øve, nå ble det heller en øvelse i banning og tålmodighet.

Årsaken til at man ikke rakk fram var selvsagt NSB, godt hjulpet av litt kulde og Jernbaneverket. De kan fordele ansvaret. Nei, forresten. Det nasjonen trenger er en samferdselsminister som ikke er bosatt på et hittegodskontor.