Kollektivt forbannet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dommedagen derpå (DDP) var på skinner. Dog var vår DDP langt mindre viktig enn det groteske som skjer helt andre steder i verden. Ja, egentlig skal ikke ordet dommedag brukes om vårt kollektive sammenbrudd fra i går morges. Det vil si norsk tid etter at bombene igjen hadde sørget for å gi oss fatalister næring selv om Siv Jensen fra Majorstua støtter Israels bombing.

Og, dette skrives helt uten ironi eller sarkasmer. Der messes med monoton røst i et stille stemmeleie, men samtidig: det er vel en tanke urettferdig at Jensen blir framstilt som ei bombeglad blondine fra vestkanten. Hva om vi hadde skrevet: «Gahr Støre støtter Hamas-rakettene»?

Inntil videre kan de store dressguttene bable sammen i FN, mens vi kryper innover mot vemodet av ikke å rekke fram i tide til en begravelse og et lite besøk hos en trubadur av ypperste kvalitet. Vi skulle øve, nå ble det heller en øvelse i banning og tålmodighet.

Årsaken til at man ikke rakk fram var selvsagt NSB, godt hjulpet av litt kulde og Jernbaneverket. De kan fordele ansvaret. Nei, forresten. Det nasjonen trenger er en samferdselsminister som ikke er bosatt på et hittegodskontor.

Nå var det ikke fullstendig krise å ikke rekke 1814-bygda. Den avdøde var riktignok lokalmiljøets eldste landhandler, Rolf Nordby, som ble stedt til hvile etter 104 lange år i lagerfrakk, men han skal skåles for når denne motorvognløse kjøper bil av største og slemmeste sort. Den typen som spyr ut mest gasser. Den som skal gå på tomgang døgnet rundt.

Forresten, hele Norge må heretter gå på tomgang (ikke bare åndelig som nå), og så kan Far Theresa, Erik Solheim, snakke med Samferdselsminister Signe NAV-tiltak eller noe sånt. De to kan sammen ta toget og bli enige om at kabelbrudd, busser som ikke går og innstilte flytog høyner moralen til at vi skal pante flasker for å redde isbjørner, regnskog og barnebarnas vintereventyr.